Gå tilbake til tegnebrettet

Mandag ettermiddag ruslet jeg rundt i det som bare kan omtales som et dødt sentrum. Selv en venn som kjørte forbi meg stoppet bilen for å høre hva jeg egentlig holdt på med. «Jeg sjekker ut liv på Øyro», svarte jeg med et lite glimt i øyet, samtidig som jeg så litt rundt meg og kunne konkludere med at vi var ganske alene. Stengte butikker, tomme butikklokaler og et sentrum som er gravd opp. Men selv maskinene stod stille denne dagen. Noe må gjøres, tenkte jeg.

Jeg gikk videre til Kafé Engeline. Et veldig koselig lokale midt i sentrum, med en hyggelig og smilende servitør som serverte meg en club sandwich (kylling og bacon på brød med salat, aioli og poteter til). En smakfull opplevelse som kanskje flere osinger går glipp av fordi de ikke tror at det er noe i sentrum som er verdt å oppleve? Selv om jeg ikke er matkritiker, anbefales det å ta seg en tur innom. Neste gang skal jeg innom Aroydee og prøve deres mat også. God mat reflekterer et bra sted, mener nemlig jeg.

Mens jeg tok en ny bit av maten gikk jeg mentalt gjennom byen igjen.

Det er jo mye fint her. Flere flotte bygninger som viser at Os er en bygd, og ikke en storby. Selv om noen har forsøkt å presse storbyen på Os, blant annet gjennom rådhuset. Store ravende bygninger i stein, gjerne i en såpass mørk farge at gatene under ender opp med å konstant ha skygge. Selv på de få soldagene vi har. Hvem har lyst til å sitte i skyggen og ta en utepils eller en kopp kaffe?

Før jeg gikk tok jeg en hyggelig prat med kokken og vi hadde litt idéutveksling om hvordan vi kan trekke flere folk til restauranten - og dermed også til sentrum. For i utgangspunktet tror jeg mye av liv i sentrum starter med kulturen. Både matkultur, men også andre kulturelle opplevelser, er viktig for mange. Det kan være så enkelt som at en lokal artist spiller i sentrum, eller har en liten intimkonsert på for eksempel Engeline. Et kulturfond på et par tusenlapper fra kommunen kunne utgjort stor forskjell, om det var et tilbud som var mulig å gjøre til et fast innslag.

I et større bilde handler det om å ta vare på mye mer av den kulturen som er Os.

Her kommer treindustrien inn. Helt fra Oselvaren til den nylig nedlagte Lyssandfabrikken, men også fullt levende gjennom fantastisk håndverkkunst som du blant annet finner hos Arvid Søvik i Lysefjorden. Det håndverket som jeg mener du kan se igjen også i enkelte av byggene i Os sentrum. De som står igjen. Det bør vi vel dyrke frem og være stolte av fremfor å ønske å rive ned?

Ordfører Terje Søviknes var i løpet av valgkampen ute og snakket om mulighetene for trevareindustri i det gamle Lidl-bygget. Det ville selvfølgelig være helt på sin plass i en kommune med den historien behandling av tre har, og de mange kompetente menneskene som vedlikeholder denne kunsten. For å få fart og liv i en slik industri burde også planene for Os være tilrettelagt for en utvikling av et slikt prosjekt. Der kommer også årsaken for hele leserinnlegget mitt.

Vi må tilbake til tegnebrettet og tenke nytt! Med utgangspunkt i det gamle.

Helt tilfeldig ramlet jeg litt innom utstillingen av forslagene til hvordan Os sentrum skal se ut i fremtiden. Flere store arkitektfirma hadde lagt mye ned i sine prestasjoner, men få av dem (les ingen) hadde det totale uttrykket jeg mener Osøyri bør ha. Se tilbake til 60-70-tallet hvordan bygninger, store betongklosser, som vi i dag gremmes over, ble bygget som store monumenter på moderne arkitektur på bekostning av flotte trehus.

Selv Bryggen i Bergen skulle «fornyes», noe de fleste i dag er glade for ikke skjedde. Os sentrum bør være vår «brygge».

Jeg mener det bør legges til grunn kriterier om at det må brukes heltre i hele, eller store deler av, konstruksjonene. Samt at grunnlaget må være et utgangspunkt i oselvaren, rosemaling og god bygdetradisjon - rett og slett. Det er mulig å bevege seg fra bygd til by, uten å rive opp det grunnleggende. Der kan jeg trekke frem en by som Arendal hvor mesteparten av trebebyggelsen har fått lov til å overleve. En by som mange forbinder med sørlandsidyll. Det som også er verdt å merke seg: Tradisjoner tiltrekker seg turister, som vil ha behov for overnattingssteder, flere mat-tilbud og andre tjenester. I tillegg til at det ville trekke frem stoltheten i en hver osing kan det også skape flere arbeidsplasser.

Da må vi forkaste samtlige av forslagene som nå er kommet inn, og gå tilbake til tegnebrettet.

Thorstein Skårnes