I selvransakelsens tid

Fra den kalde, våte værbitte delen av landet vårt reiste en horda-gutt til Uganda, et land hvor frihet er noe som synes som en fjern drøm, og hvor det meste av befolkningen lever i fattigdom. Gutten kom tilbake til Norge med en forsterket overbevisning om at vi som er født og oppvokst i Norge er priviligerte, i det vi har mulighet til å hjelpe våre vanskeligstilte medmennesker hvis vi bare vil.

”…Det som det derimot fins rikeleg av i vårt herlege fylke, er gode oppvekstmiljø og varme menneske med gode hjarte. Med andre ord eit utmerka utgangspunkt for å ta imot menneske på flukt og hjelpa dei i gong att med liva sine”. ”…Det kan kanskje vera på sin plass å spørja seg kor mykje av den korte tida ein har på jorda ein vil bruka til å frykta det framande og rasa over medmenneske, og kor mykje ein vil bruka på å gjera livet lysare for andre og bidra til at alle får det bra”.

Skrev gutten i en artikkel han kalte ”La oss leva for kvarandre”.

Den 22.7.11 materialiserte ondskapens ansikt seg for oss på tv-skjermen i form av en blond, blåøyd vestkant-gutt fra Oslo. På tv kommenterte en eldre dame, ”Jeg trodde ikke at han tilhørte oss”, før hun tilføyde, ”skjønner du meg”?

Dessverre var det nok mange som forstod henne. Dette kom tydelig frem på blant annet facebook før ugjerningsmannen ble identifisert som en hvit nordmann. Her raste mennesker over ”disse som kommer her til vårt land og tar for seg av VÅRE goder, og så er DETTE takken!” Også på TV så det ut til å være stor enighet om hvor man skulle rette fokus for skylddeling, eksperter ble bedt om å spekulere i hvem ugjerningspersonen(e) kunne være, og utnevnte de ”skumle mørkmuskede mennene”; ekstremistiske muslimer, som de skyldige. Selv da det ble kjent at det var en blond nordmann som skjøt på Utøya uttalte en lettere overbærende ”ekspert” at det jo likevel kunne være muslimene.

Man hadde allerede utført skylddeling og tildelt straff nesten før røykskyen fra bomben i Regjeringskvartalet hadde lagt seg.

En farlig stigmatisering av en gruppe mennesker som i større eller mindre grad tilhører den muslimske tro har vært tilstede i samfunnet i mange år.

Resultatet av denne stigmatisering nådde ett nytt skremmende lavmål den 22.7, da harmdirrende voksne etniske nordmenn jaget mørkhudede nordmenn i Oslo, tenåringsjenter ble hundset for deres bruk av sitt religiøse hodeplagg, og foreldre måtte trøste sine barn og hverandre, ikke bare fordi deres elskede land var blitt angrepet og deres felles nordmenn drept og såret, men også fordi, i noen skremmende timer den 22.7.11 blusset hatet mot disse uskyldige menneskene opp til ufatterlige proposjoner.

Samtidig som våre AUF`ere ble jaget av en blond, blåøyd nordmann, så jaget etniske nordmenn våre landsmenn i Oslo`s gater.
Mine, VÅRE felles landsmenn ble skyteskiver; våre brødre og søstre, som vi kaller muslimer, var atter en gang på flukt, ikke TIL Norge, men I Norge.

Hvor kommer dette hatet fra?

Angrepene førte til at mange umiddelbart fikk opp ett bilde på netthinnen av en karikatur av en muslim med skjegg, rasende ansikt og en bombe bundet til kroppen. For deretter å nærmest få en kalddusj av en beskjed om at ugjerningsmannen var en hvit nordmann; en person som noen kaller ”en av oss”. Dette har forhåpentligvis ført til selvransakelse og en vedkjennelse om at man kanskje har blitt påvirket av den ”stuerene rasismen”, nemlig den sosialt aksepterte islamofobien.

Det er skremmende at ugjerningsmannens skriverier på nettet ikke skiller seg ut fra mengden, holdningene han utrykker i forskjellige skriverier er noe man kan lese på helt vanlige debattsider, i blogger, i innlegg i aviser og Facebook. Forskjellen er at denne personen har tatt et steg videre og prøvd å eliminere det han, og dessverre andre med ham, betrakter som en trussel mot Vest-Europas ”renhet”, hva nå enn renhet er og om det finnes i det hele tatt.

Det er foruroligende hvor mange debattinnlegg i forskjellige forum som beskriver de grusomme hendelsene som forferdelige for deretter å legge ut om at man jo har brakt dette over en selv.

Er du en av dem? En av dem som ikke godtar tiltaltes gjerninger, men som forstår hans ståsted?

Å ha en åpen debatt er en viktig forutseting for demokratiet, men ha en ting klart; med ytringsfrihet medfølger det også ett ytringsansvar.

Man bør spørre seg selv om man har grunnlag for å mene det man mener, om ens faktagrunnlag er basert på fakta eller bare noe man husker så vidt fra noe en eller annen fortalte deg en eller annen gang. Vær med på debatten, men vær selvkritisk.

Forhåpentligvis vil de mange usaklige debattene som foregår i forskjellige fora nå komme opp på et høyere og mer saklig nivå. Forhåpentligvis vil facebooksider som ”vi som er imot at innvandrere skal få gratis førerkort”, som er basert på usannheter og er konstruert for å skape fremmedfiendtlighet, forsvinne.

Bildene av mørkhudede nordmenn som hjelper skadede, som gråter for sitt land foran blomsterhavet, som vandrer med et knust hjerte i fakkeltogene, og den muslimske jenten på 13 år som spurte, full av skyldfølelse; ”burde jeg flytte for å redde de andre norske barna?” vil forhåpentligvis gi mange grunn til å tenke gjennom sine holdninger og fremmedfrykt.

Det unike samholdet og kjærligheten som det norske folk har vist siden 22.7 gir håp om at de tragiske hendelsene har ført oss alle litt nærmere hverandre. Vi stirrer hatet i hvitøyet, sammen.

Gutten som spurte oss alle om hvor mye av den korte tiden man har på jorden en vil bruke på å frykte det fremmede og rase over våre medmennesker, og hvor mye en vil bruke på å gjøre livet lysere for andre og bidra til at alle får det bra, er borte nå. Hordaland AUF`s leder Tore Eikeland ble revet vekk 22.7.11. sammen med 76 andre umistelige sjeler.

Torill Keys
For Os Ap