Gratulerer til EU – en verdig fredsprisvinner

I all sin navlebeskuende historieløshet har imidlertid Senterpartiet tatt til orde for å boikotte årets fredsprisutdeling til EU 10. desember. Skal en være kritisk til tildelingen må det være at den kom 20 år for sent.

Nobelkomitéen beskriver EU som ett av historiens viktigste fredsprosjekter. I Europa var det, etter 2. verdenskrig et sterkt ønske om å sikre seg mot nye kriger, spesielt mellom Frankrike og Tyskland som historisk er de land som har vært i flest kriger mot hverandre.

EU har i dag store utfordringer i forhold til blant annet arbeidsledighet og økonomi. Tett og forpliktende samarbeid på tvers av landegrenser har imidlertid siden ikrafttredelsen av Det europeiske kull- og stålfellesskap (Kull- og Stål-unionen) i 1952 vært en av de viktigste bidragsyterne til fred og solidaritet i Europa. Kull- og Stålunionen var forløperen til det vi i dag kjenner som EU. Da Romatraktaten kom i 1957, slo denne fast at det ikke skulle være toll og importkvoter mellom medlemslandene og det skulle være frihandel på tvers av landenes grenser, fri flyt av personer, varer, penger og tjenester. Som en digresjon kan jeg nevne at Europautredningen som ble lagt frem for Stortinget tidligere i år konkluderer med at Norge er mer innenfor (75%) enn utenfor, ja, selv mer innenfor enn medlemslandet Storbritannia!

Som de fleste kjenner til falt Berlinmuren og dermed kommunismen i Europa i 1989. Berlinmuren og den Sovjet-dominerte øst-blokken var selve symbolet på isolasjonisme og proteksjonisme.

Tidligere fiender og totalitære regimer er etter hvert blitt innlemmet i EU. Blant annet har Spania, Hellas og Portugal gått «freds»veien til forankring i demokratiske prosesser og samarbeide med gjensidige forpliktelser. Ti tidligere kommunistland i Øst- og Sentral-Europa er integrert i EU. Disse landene har fått økt levestandard og gått fra totalitære regimer til fredelige demokratier. Det er en kontinuerlig prosess som pågår der en søker å finne felles løsninger på felles utfordringer. Erfaring viser at åpenhet og samarbeid best løser kriser.

Det er mange utfordringer som gjenstår å løse, men krigen ble avskaffet. Kritiske røster vil hevde at det har vært flere konflikter i Europa, blant annet på Balkan, men dette har stort sett vært interne konflikter som følge av løsrivelsesprosesser og ikke konflikter mellom nasjoner og kamp om territorier. Land som ønsker å bli medlemmer, stilles krav til blant annet i forhold til menneskeretter, rettsikkerhet og demokrati.

Jeg kan nevne mye å kritisere EU for, finanskrise og boligkrakk, mye byråkrati og regelverk for å nevne noe. Men EU har ikke fått fredsprisen på grunn av den økonomiske situasjonen i Europa, ei heller handler dette om norsk medlemskap. Det er for meg underlig at Norges Fredsråd vil demonstrere i mot pristildelingen sammen med Nei-til-EU. Jeg tolker det slik at en har problemer med å skille mellom norsk EU-kamp og begrunnelsene for å gi prisen til EU.

Senterpartiets holdning til fredsprisen er etter min mening bakstreversk og sekterisk. De har tilsynelatende mer fokus på tollbariærer og proteksjonisme enn realpolitikk og samarbeid. De lar også muligheten gå fra seg til å kommunisere med Europas toppledere i en setting der mer eller mindre alle som kan «krype og gå» av betydning i Europa møtes i forbindelse med prisutdelingen. Selv mikropartiet SV har forstått at det er på «innsiden» og ikke på plenen utenfor Stortinget beslutningene blir tatt. Det er leit at (deler av) landets regjering fremstår slik. At Norge har valgt å stå utenfor EU, bør ikke være til hinder for å anerkjenne EUs betydning for freden i Europa og verden for øvrig.

Olav Kvinge