«Maten i Norge er for dyr»
Dette er en av de største mytene om mat i Norge, men realiteten er at i Europa er nordmenn blant dem som må jobbe alle minst for maten.
I 2014 ble det gjort en undersøkelse av denne påstanden, gjennomført av Norsk Landbrukssamvirke. Tallene ble hentet fra SSB/Eurostat og regnet ut fra valutakalkulator levert av DNB.
For å fylle handlekurven med en ukes matvarer må man i Norge jobbe 1,48 timer.
Til sammenligning må man jobbe 2,08 timer i Sverige, 2,49 timer i England, 2,58 timer i Frankrike og hele 3,39 timer for den samme handlekurven i Østerrike.
I 1958 brukte nordmenn over 40 % av inntekten på mat. Siden 2000-tallet har vi brukt jevnt over 12 % av inntekten vår på matvarer og alkoholfrie drikkevarer, ifølge SSB. Dette gjør at Norge også her havner nesten nederst på listen over forbruk av inntekt på matvarer.
Nå kommer likevel paradokset: selv om matvareprisene økte med rundt 26 % i perioden 1989 til 2000, og frukt og grøntvareprisene med 56 % i samme periode, får bøndene samme pris.
De store butikk-kjedene er definitivt en av årsakene til denne utviklingen. Bøndene er avhengig av avtaler med grossist. Gjennom avtalene forplikter de seg til å levere et visst volum, men har ingen garanti for pris og ingen garanti for at grossisten tar ut avtalt volum.
Markedet styres av målprissystemet (ekstern lenkje, landbruksdepartementet.no), som setter grenser for hvor mye en gartner kan tjene for produksjonen sin.
Produsentprisen på tomat og agurk har stått omtrent stille, prisen på norsk kjøtt steg med 4 % fra 1998 til 2011, samtidig som kostnadene har økt betraktelig.
Dette betyr i realiteten en prisnedgang for bøndene. Dette gjør selvfølgelig yrket også mindre attraktiv for kommende generasjoner, og uavhengig av regjering, har over hvert tredje gårdsbruk blitt lagt ned siden 1999.
Kun 3 % av Norge er jordbruksareal.
Jordbruket sysselsetter likevel 45.000 årsverk, mens næringsmiddelindustrien sysselsetter 46.000 årsverk. Noe som er mer enn 20 % av samlet industrisysselsetting i Norge. Dette gjør bøndene og næringsmiddelindustrien i Norge til en av de viktigste næringene etter olje- og petroleumsvirksomhet.
Siden årtusenskiftet har det norske landbrukets andel av statsbudsjettet blitt mer enn halvert, fra drøyt 2,5% til 1%. Siden 2007 har jordbruksstøtten dessuten utgjort en mindre andel av bruttonasjonalprodukt her til lands enn hva som er tilfellet i EU. Nå utgjør jordbruksstøtten om lag 0,5% av Norges BNP, mens den er på om lag 0,6% i EU. Norske bønder er altså billigere enn sine kollegaer i Europa ellers.
Norske bønder har om lag 260.000 kroner mindre enn gjennomsnittet for industriarbeidere.
To av tre bønder er deltidsjordbrukere, det vil si at de har inntekter utenom landbruket. Dette er delvis fordi vi i Norge har mange småbruk, men selv ensidig kornproduksjon gir ikke tilstrekkelig arbeid og inntekt til en familie. Derfor er årets oppgjør fra Norges Bondelaget ekstra viktig, ettersom det nettopp er småbruk og mellomstore bruk de ønsker å styrke – med et flertall av Stortinget bak seg.
For meg er den norske bonden viktig.
For de fleste som bor i Os kan man hver eneste dag se og nyte godt av hva de 178 menneskene som arbeider i jordbruk, skogbruk og fiske i kommunen bidrar med til å gjøre Os unikt som sted å bo på. Vi er nærme by, men fremdeles nærmere bygd, gård, skog og sjø.
Denne identiteten må vi bevare – og styrke.
Handle lokalt, og støtt bonden. Selv når de går til drastiske tiltak, som blokader, for å fremme sin sak.
Thorstein Skårnes
Blogger og samfunnsdebattant