Likestilling starter i hodene våre

Først vil jeg benytte anledning til å gratulere med kvinnedagen. Vi har kommet langt på likestilling i Norge, både sett opp i mot hvordan det historisk har vært her og sammenlignet med de fleste andre land i verden i dag.

De største og viktigste kampene, som handlet om kvinners grunnleggende friheter og uavhengighet, er vunnet. Det er imidlertid fortsatt mange viktige oppgaver som gjenstår. Når det kommer til arbeidsmarkedet, morsrollen, og vold i nære relasjoner er det fortsatt mye som er ugjort.

Noe kan vi politikere vedta og bestemme, andre ting er det vanskeligere å styre ovenfra, man kan ikke bryte opp gamle kulturelle strukturer med et lovvedtak. Her må endringene komme på individnivå. Jeg tror at likestilling i stor grad starter i hodene til hver og en av oss, og formes av de holdningene vi har.

For å ta et konkret eksempel:

19. februar hadde NRK en sak som viste at det var et stort frafall av gutter på sykepleierutdanningen, så mye som fire av ti mannlige sykepleierstudenter fullfører ikke utdanningen.

En av årsakene som ble trukket frem var at mennene følte seg malplassert og opplevde at de ble skviset ut av rollen sin og noen hadde opplevd direkte diskriminering i det som er et yrke dominert av kvinner.

Dette har med holdninger å gjøre. Derfor er initiativer som eksempelvis Norsk Sykepleierforbunds «Mann kan bli sykepleier» prisverdig. Selvsagt kan menn bli sykepleiere, og minst like gode som oss kvinner, på samme måte som en kvinne kan bli en like god mekaniker som noen mann. Og nei, de skal ikke møtes med et hevet øyenbryn og lett forbauselse.

Samtidig gjelder dette også andre veien. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sett saken «Eneste jente i klassen», som omhandler en jente som går på elektro eller mekanisk på videregående. Jeg håper vi snart kommer dithen at dette virkelig ikke er noe å lage sak på lenger.

Dette handler om holdninger.

Når vi går videre inn i arbeidslivet så støter vi på nye utfordringer. Kvinner har et noe høyere fravær enn menn, og noe av det kan helt sikkert tilskrives barn, både i forbindelse med graviditet og det at kvinner ofte er de som er hjemme med sykt barn.

Jeg tror mange arbeidsgivere derfor anser en kvinne som en mer usikker arbeidstaker enn en mann. Det kan føre til, bevisst eller ubevisst, diskriminering i ansettelsesprosesser.

Det er selvsagt ikke akseptabelt. Men her har kanskje også vi kvinner en jobb å gjøre; la far være like ofte hjemme med sykt barn, la far ta sin rettmessige andel av fødselspermisjonen.

Det er faktisk sånn at menn og kvinner har lik kvote, ti uker hver, når det kommer til fødselspermisjon. Det er med andre ord ingenting i veien for at man deler de resterende frie ukene likt mellom seg og her kan vi kvinner kanskje forlange mer av far, man er tross alt to om det.

Helse er også felt der det gjenstår utfordringer innen likestilling. Historisk har sykdommer som i større grad rammer menn fått større oppmerksomhet enn sykdommer der kvinner er i flertall. Samtidig er det forskjell på symptomer mellom kjønnene. Eksempelvis kan et hjerteinfarkt fortone seg ganske annerledes hos en kvinne kontra et «typisk» infarkt hos en mann. Her trenger man mer kunnskap om kvinnehelse.

Til slutt så har vi feltet innen likestilling som engasjerer meg mest og der jeg mener vi har lengst vei å gå; vold i nære relasjoner og seksuelle overgrep. Vi er nødt til å ytterligere styrke innsatsen mot familievold og sørge for et dette er et høyt prioritert område for politiet.

Vi skal gå inn for å videreutvikle offeromsorgen, sørge for en bedre koordinasjon i det offentlige hjelpeapparatet og styrke krisesentertilbudet til utsatte grupper.

Mørketallene på dette feltet er dessverre store, mange orker ikke eller ser ikke noe håp i å anmelde overgrep og misbruk.

Vi har også gjort ting på feltet. I fjor trådte den nye straffeloven i kraft, og den øker maksimumsstraffen for vold i nære relasjoner fra 6 til 15 år. Samtidig så er foreldelsesfristen for overgrep mot barn opphevet.

På dette feltet skal vi, både som samfunn og enkeltpersoner, ha nulltoleranse. Her skal vi aldri se gjennom fingrene og aldri kompromisse. Ofre skal anmelde, og gjerningspersoner skal få sin straff.

Samtidig er også dette snakk om holdninger og hva som er i hodene våre. I «gamle dager» var familievold trolig enda mer utbredt enn i dag. Familievold var, om ikke akseptabelt, noe man i større grad så gjennom fingrene på, og sjansen for å bli straffet var liten. Jeg tror ikke gårsdagens menn og kvinner var annerledes enn dagens, men kulturen og holdningene var annerledes.

Det er derfor likestilling starter i hodene våre. La oss håpe at vi de neste 100 årene kommer like langt på likestilling som vi har gjort de siste 100 årene. For la det ikke være tvil, vi har kommet langt.

Gratulerer med dagen!

Laila Reiertsen
Familiepolitisk talskvinne FrP