Thorstein Skårnes. (Privat foto)
Thorstein Skårnes. (Privat foto)

Handlekraften er borte

Lesarinnlegg: Dårlige prosesser og manglende utvikling.

Kjetil Vasby Bruarøy
13. september 2020 - 9:59

Det sies at 13 er et ulykkestall, og valgdagen 13. september 2019 var i hvert fall ingen lykkedag for Bjørnafjorden FrP. Hvorvidt det var en ulykke for innbyggerne gjenstår fremdeles å se, men min påstand er definitivt at handlekraften som Os kommune hadde er fullstendig borte.

Det har gått ett år siden jeg trådte inn i en posisjon som 1. vara til kommunestyret for Fremskrittspartiet. Dette er min første periode som folkevalgt, og mer eller mindre fast møtende deltaker i kommunestyremøtene og de politiske prosessene rundt.

Slikt krever en oppsummering og refleksjon, etter min standard.

Valgresultatet i 2019, og opposisjonens absolutte mål om at Terje Søviknes ikke skulle bli ordfører i den nye kommunen, førte til et usikkert flertall, mindre politisk kontroll av det som burde være politiske prosesser, og utmattelse av demokratisk valgte politikere i lange og rotete møter.

Selv om Fremskrittspartiet ble det største partiet i den nye kommunen, med hele 12 av 35 representanter i kommunestyret, var det ikke nok til å danne et flertall da Arbeiderpartiet, Senterpartiet, MDG og KrF dannet et flertall sammen med SV. For de som kom ut av tellingen utgjør altså koalisjonen 5 vidt forskjellige partier – hvilket eneste mål virker å ha vært at Søviknes absolutt ikke skulle komme i en ledende posisjon i den nye kommunen.

Posisjonen er også svært skjør, da Harald Lekven, tidligere Senterpartiet, gikk ut av partiet og nå møter som uavhengig representant. Dette har ført til flere politiske tap for den sittende posisjonen allerede, da Lekven har stemt sammen med FrP og Høyre på punkt både i budsjettet og andre prinsipielle og viktige saker for innbyggerne.

Allerede her burde de fleste øyne at situasjonen er mildt sagt utfordrende å drive med forutsigbar politikk i.

Den sittende posisjonen har som sagt ikke flertall før de kommer inn i kommunestyremøtene, og det såkalte flertallet ser ikke nødvendigvis ut til å ha diskutert saker i fellesskap før de kommer til kommunestyremøtet.

Flere ganger har varaordfører Mikal Leigland gått imot egen posisjon, det blir hyppig brukt gruppemøter for å diskutere saker som man skulle tro var avklart på forhånd og MDG og SV ser ut til å seile sin egen sjø på langt flere områder enn resten. Med en uerfaren ordfører i Trine Lindborg med klubben i hånden blir det hele tidvis en tragikomisk farse, som strekker ut i tid.

Gang på gang har kommunestyremøtene enten hatt for store agendaer, er for dårlig og lite planlagt, strekker utover den fastsatte tiden eller, som det seinest 27. august måtte til, et ekstra kommunestyremøte. Heller ikke det kom i mål til fastsatt tid, og kun politisk håndverk utført i matpausen gjorde at det hele ikke strakk ut lengre i tid enn det gjorde.

Den manglende kontrollen gjenspeiler seg også i at det ikke er noe politisk kontroll på prosessen Bjørnafjorden 22. Prosjektet som skal jobbe med den økonomiske omstillingen etter kommunesammenslåingen.

Det meldte underskuddet etter kommunesammenslåingen og innsparingene som må gjøres i forbindelse er lempet over på kommuneadministrasjonen, og politikerne har kun en rolle i å behandle vedtaksforslag som blir lagt frem når prosessene er over. Dette er en fullstendig ansvarsfraskrivelse, etter min mening.

I den vanskelige økonomiske situasjonen som kommunen står i kan ikke den politiske ledelsen sitte og vaske hendene sine, og peke i retning av administrasjonen hvis det kommer upopulære forslag til innsparinger.

Da jeg gikk inn i kommunestyresalen for første gang var det med optimisme og fremtidsrettet glede i å starte arbeidet med å jobbe for innbyggere. Etter snart ett år kjenner jeg på en utmattelse forårsaket av dårlige prosesser og manglende utvikling av det som skulle danne grunnlaget for en videre vekstkommune med mer næringsliv, mer boligbygging og mer utvikling.

Det er ikke sikkert at innbyggerne enda kjenner på forskjeller i sin hverdag, men den politiske hverdagen virker definitivt å være forandre til det verre.

Mitt fremtidshåp for Bjørnafjorden ligger ikke i kommunedirektørens administrative prosjekt Bjørnafjorden 22, men i en ny valgnatt i 2023. Selv om det føles svært lenge til akkurat nå.

Thorstein Skårnes