Heimehjelpa i Bjørnafjorden kommune
Lesarinnlegg: Alt imponerte meg, men endå meir vart eg imponert over måten dei tedde seg på.


For nokre år sidan merka me at kona mi, Sølvi, viste teikn på demens.
«Noko svineri,» sa Oddvar Lyssand då eg ein dag på butikken fortalde han om sjukdomen. Dette hadde Oddvar heilt rett i. Fleire andre sa noko liknande.
Når eit menneske vert råka av demens, går det som kjent éin veg. Steg for steg.
Så kom den dagen at me trong hjelp, og då kom Heimehjelpa i Os inn i biletet.
Heimesjukepleie er eit noko tungvint ord, så eg vel å seia Heimehjelpa i denne samanhengen.
Framande folk inn i huset? Her som me alltid har greitt oss sjølve? Ein vert litt skeptisk ved tanken.
Men denne skepsisen tok vegen opp skorsteinen frå fyrste møtet med Heimehjelpa i Os.
Her kom den eine smilande og venlege dama etter den andre (og ein og annan kar), dei høyrde til Team Annette, skjøna me.
Rutinerte folk som dei var, orienterte dei seg i ein fart, om bad, vaskemaskin, klesplagg og meir til.
Då det lei mot slutten med pasienten, vart det fyrste teamet skift ut med eit meir medisinsk orientert team. Det var nett same låten der.
Alt dette imponerte meg, men endå meir vart eg imponert over måten dei tedde seg på. Same kor mykje strev dei hadde med den sjuke, var dei alltid like blide når dei fór som når dei kom.
I eit par veker før jul var Sølvi pasient på sjukeheimen i Eikelandsosen, der møtte ho omsut på nett same vis.
No er Sølvi faren or heimen for godt, og eg sit att full av takksemd til desse pleiarane.
Eg vil gjerne seia til alle som får ein nærskyld med demens, at dei ikkje skal kvi seg det minste med å kontakta Heimehjelpa i kommunen vår.
Arnfinn Haga