Hvordan tar kommunen ansvar?

Hvordan tar kommunen ansvar for det psykososiale miljøet til elevene?

Etter å ha hatt flere barn i skolen, har jeg sett hvordan en del faktorer har ført til at jobben som skolen gjør for elevene stadig blir mer utfordrende. Dårligere miljø, mer mobbing og uro blir resultatet når ikke alle tar ansvar for sin del av dette!

« Det skal en hel bygd til for å oppdra et barn!” Ja, det er mye sant i dette slagordet. Alle må ta sitt ansvar, men det kreves og at de som «styrer» bygda må være våkne og ta ansvar!

Største delen av barnas hverdag er i skolen. Med de stadig økende utfordringene som er i «en bygd,» kreves det mye av skolen. Jeg har, som mor, sett hvordan enkelte barn og unge er en stor utfordring for de voksne.

En bursdagsfeiring kan kreve mye av de voksne og gir oss noe innsikt i hvordan en gruppe barn fungerer. Nå er jo et slikt besøk noe positiv og lystbetont for barna. Men etter 2 timer er det godt å puste ut. Skulle jeg ha krevd ro, orden, bordskikk og dempete stemmer, hadde jeg nok vært helt utslitt! På skolen skal barna i tillegg lære fag og de sosiale ferdighetene som kreves for å bli skikket til jobb og et liv i vår bygd!

Mitt forslag er at i skolen må det være nok voksne og ressurser til at det er mulig å kunne greie denne viktige jobben.

Vi hører ofte om nedskjæringer og hvordan skoler og klasser må gjøre harde prioriteringer for å få en hverdag som fungerer som en læringsarena. I min sønn sin klasse er det f. eks ikke satt av timer, eller nok ressurser til gruppedeling i kunst og håndverk!

Hvordan én voksen skal klare å lære over 20 stykker dette faget, er for meg en stor gåte. Det er mer enn utfordrende å ha juleverksted hjemme med 3-4 barn!

Jeg vet og at det er elever som trenger ekstra støtte og hjelp i mange timer. Hvordan klarer disse seg når det ikke kan prioriteres flere voksne i dette faget , og andre fag/oppgaver som krever høy grad av samhandling og selvstendighet hos barna? Hvordan skal en voksen klare dette og samtidig jobbe med elever med samhandlingsvansker og lærevansker? Hvor lett er det ikke at bl.a. mobbing og uro sprer seg og blir vanskelig å ta fatt i og oppdage når så mye skal skje på en gang?

Os kommune ligger lavt når det gjelder hvor mange kr pr elev som brukes. Her er et utdrag fra midtsiden i 2011: 15. mars kom tala for 2010. Os kommune brukte 78.757 kroner per elev i netto driftsutgifter til grunnskulesektoren. Til samanlikning brukte kommunane i kommunegruppe 7 (samanliknbare kommunar) i snitt 81.906, medan kommunane i Hordaland brukte 87.479. Ein kommune politikarane i Os liker å sjå til – Fjell, brukte til samanlikning 90.610 kroner per elev i 2010.

I tillegg lovte regjeringen økt lærertetthet og styrking av begynneropplæring 1-4. trinn, leksehjelp og fysisk fostring. Når skolene spør Os kommune om midler til dette, så får skolene beskjed om å ordne det innenfor det budsjettet de har, og som det stadig er nedskjæringer på! Enkel matematikk sier svaret: Det lar seg ikke skvise inn mer på de budsjettene som er nå! Jeg tror heller ikke det går å skvise skolene og lærerne mer! Hva tenker kommunen? Skal skolene ta inn ufaglærte, og dermed skjære ned på voksentettheten som allerede er lav, eller skal barna i bygda vår ikke få del i dette lovpålagte tilbudet?

Jeg lot ikke min sønn få delta på den såkalte lekselesingen, der en assistent på SFO skulle hjelpe alle som trengte det (uansett hvilke vansker og utfordringer de måtte ha.) Uten ro og faglig forsvarlig hjelp, ser jeg ikke på dette som et reelt tilbud, men en brannslukking for å vise ”at vi gjør det i vår kommune”. Hvordan vil de som styrer bygda vår kvalitetssikre disse ”tilbudene” barna våre har rett og krav på? For meg er det ikke godt nok og ”bare å gjøre noe” uten at det er en plan og gitt informasjon til oss foreldre hvordan dette er tenkt.

Nå i det siste har t.o.m. Os ungdomsskole fått tildelt ekstra ressurser fra regjeringen (5,5 pedagogstillinger) for å gjøre en ansvarlig jobb. Skal vi være stolt eller flau?

Hvordan er fritidstilbudet for de unge i kommunen? Hvor er fritidsklubbene blitt av? Hvilke alternativ har barn og unge utenom idretten? Kanskje bygda må gjøre noen prioriteringer som viser at vi mener på alvor at vi skal satse på barn og unge i dette landet?

PS! Selvfølgelig er foreldrene viktig i bygda vår, men denne gangen ville jeg ha fokus på de som styrer denne bygda!

Hilsen mor som er opptatt av barn og barna sine oppvekstvilkår i denne fine ”bygda vår”.