Landsbyliv sør for Natal

Bildeserie:

1 av 10

Jeg er så heldig at jeg har venner med hytte på fjellet, hytte ved sjøen, flott båt og, ikke minst, leilighet i Brasil.

Etter flere år med invitasjon fra min gode venninne, Reidun Vasby, fikk jeg endelig sjansen til å være med henne. Hun og mannen har en leilighet i anlegget ”Arituba Tropical”, som sto nytt i 2006.

Midtsiden samleside: Reise

Fredag 20. juli 2012 bar det av sted til Amsterdam og videre til Brasil og byen Natal, hovedstaden i delstaten Rio Grande do Norte. Natal har en knapp million innbyggere, delstaten har ifølge NASA den reneste luften i hele Sør Amerika. Leiligheten til Reidun ligger i landsbyen Tabatinga ved den lille innsjøen Arituba, et steinkast fra stranden cirka 30 minutter sør for Natal og flyplassen.

Vi landet klokken tre om natten og den hyggelige vaktmesteren Regivaldo fra ”Arituba Tropical” hentet oss. Ikke mye å se på nattestid, men jeg gjorde en gruoppvekkende observasjon; midt i veien rett før vi kom frem, satt det opptil flere eksemplar av den største frosk jeg noensinne hadde sett! At det kunne være hai i havet og slanger på land, visste jeg godt, men jeg som er så redd for padder og frosker ... hvordan skulle dette gå?

En nydelig leilighet med en terrasse hvor vi ”bodde” fra vi satt fra oss bagasjen. Det vil si, Reidun satt fra seg bagasjen. Min koffert sto igjen i Amsterdam. Ikke så rart, den var jo helt rød og vanskelig å overse ... Men skjema ble fylt ut og kofferten skulle nok dukke opp (det gjorde den, 10 dager etter at jeg kom hjem).

Uten å stille klokken

Vi våknet til blå himmel, sol og hav så langt øye kunne se. En frodig hage med vekster som slynget seg oppover veggene og veltet utover terrassene, slike blomster som vi kjøper i små potter hjemme og aldri får til…Et flott basseng, som jeg brukte flittig. Vel er jeg glad i å bade i sjøvann, men et lekkert basseng uten tang, hai og andre skumle ting, er ikke å forakte heller!

Vi kom hurtig inn i et mønster med tidlige morgener og tidlig ”god natt”. Da kvelden kom og sengen lokket, trøstet jeg meg med at selv om klokken kun var 18 her, var den 23 hjemme! Dvs. vi sto opp klokken 4 eller 5. Så var det tid for morgentur på stranden. Diverse tøy jeg hadde rasket med meg fra butikker på flyplassen da kofferten ikke dukket opp, kunne jeg spart meg. Her var bikini, solfaktor, solbriller, noe på hodet og sjal rundt hoftene, alt vi trengte!

Går det an å beskrive et paradis? Veldig vanskelig, men jeg gjør et forsøk. Det var strand i begge retninger. Et langt rev strakte seg langs horisonten, på utsiden slo Atlanterhavet inn og på innsiden laget det seg de lekreste laguner hvor det var trygt å bade for meg som har kronisk redsel for haiangrep. En lokal strandrestaurant passet på sko og annet vi ikke gadd å ta med oss, og vi begynte på en meget lang morgentur på en strand nesten uten folk. Det var ubeskrivelig vakkert og ikke minst, av med sjal og solhatt, hive seg i vannet – ren luksus!

Kokosnøtter og delfiner

Etter noen kilometer satte vi oss på en strandrestaurant helt i vannkanten og fikk en cocos verde. En ganske enke kokosnøtt hvor toppen var kuttet av og sugerør sto klart til en kald forfriskende drikk. Vi fortsatte morgenturen, forlot stranden for å følge en lokal vei cirka 100 meter opp i høyden. En ny strandrestaurant og en ny cocos verde. Her satt vi med utsikt over delfinbukten. Her ligger lokale fiskebåter og her kom delfinene inn om morgenen på jakt etter fisk - eller kun for å vise seg frem. Og jeg fikk se de! Hadde jeg lyst å fortsette turen? Nei, kunne blitt sittende der i evigheter.

Turen tilbake til leiligheten gikk på smale hovedveier, biler som kjørte så fort at jeg fikk hjertet i halsen. Ikke kun fordi det ikke var fortau, men hunder, høner, esler, hester og unger ruslet fritt omkring. Tror reaksjonsevnen er usedvanlig velutviklet både hos folk og fe her, for aldri så jeg overkjørte dyr i veikanten eller andre spor etter ulykker.

Jeg tror vi hilste på nesten alle vi møtte, enten de satt foran husene sine og fulgte med, holdt på med en mur (et sted var fem mann i arbeid i cirka en uke) eller bare kjørte forbi. Til og med det lokale Bir hilste og ønsket oss en bon dia. For meg som hadde bodd et år i Colombia/Cartagena for mange, mange år siden, kom det hele tilbake med full kraft. Det var biler med høytaleranlegg som spredde sambarytmer flere mil, det var eksotiske frukter som ga meg tilbake lukter, smaker og minner.

Middagslur?

Etter mange inntrykk og mye tråkking, var det godt å komme tilbake til leiligheten. På terrassen var det en herlig hengekøye og en innbydende sofa. Med pute, teppe, drikke, briller og bok, installerte jeg meg på sofaen og så frem til en hyggelig stund.

Så begynte øynene å sige igjen, jeg la meg bedre til rette, klar for en deilig lur. Jeg var jo sikkert både døgnvill og full av nye inntrykk, så en aldri så liten hvil var høyst velkommen og noe jeg var vant til hjemmefra ”KA GJØR DU PÅ???” Der sto Reidun over meg, ”SOVE MIDDAG, TULLER DU? Vi skal i ”Rundkjøringo” og handle, kom an, fikk jeg beskjed om.

Og til ”Rundkjøringo” gikk vi. Der var de lokale butikker og der var bussen som gikk videre til Natal. Vi gikk og vi gikk, igjen. Jeg burde visst det. En mil for meg er en kilometer for Reidun. Det gikk faktisk buss fra vårt område som vi kunne ta, men det var godt å få gå litt, sa Reidun. Hadde det ikke vært for all den herlige maten vi fikk på diverse strandrestauranter og laget selv, hadde jeg kommet hjem som en brun sytrå!

Alle mann i arbeid

Ingen visste når bussen gikk, den kom bare og stoppet når du ga tegn til den. Det kan godt hende det sto at den kun tok 20 personer, men her var det plass til alle, selv om du ble trøkt ned på fanget til en madam eller annet. Det var utenkelig og sikkert uhøflig å si at bussen var full. Noen ganger kom det en minibuss, uansett størrelse, var det alltid med en som tok billetten og en som kjørte.

Det heter sysselsetting og det så vi mange eksempler på. Det var alltid rikelig ansatte i butikker, kafeer, kontor og annet. Det lokale Bir for eksempel. Det besto av en liten lastebil med høy ramme av netting. Ca 2x2 meter. Tror jeg telte seks mann som arbeidet på denne bilen. Brasil har sikkert tenkt at det er bedre å ha folk i arbeid enn at de går ledige. Tror det er en god tanke ...

Forbi klesvasken etter kaker

I ”Rundkjøringo” var det et par kafeer, et supermarked (med 3 hyllerekker a 3 meter) et treningsenter (i en garasje på 3 x 3 meter), en lokal baker som man fant ved å gå gjennom noen hager og under klesvasken og inn i et rom på knappe 10 kvadratmeter. Damen her bakte de herligste kaker og annet av en rot som ble tørket og malt til mel. Hun hadde også de lekre cocoskaker, man også kunne få overalt på stranden.

Det var ikke det store utvalget i ”Rundkjøringo”, men det var alt man trengte! Den ene kafeen hadde en stor grill, den ble fyrt opp om lørdagene og da kom folk langveis fra, for å få servert verdens beste grill kylling (godt jeg ikke så alle de søte hønene som holdt til i bakgården ...).

Store rumper og små badebukser

Hver morgen var det rett ned på stranden for morgentur og morgenbad. Temperaturen lå rundt 28+, men det var ikke ubehagelig fordi på stranden var det alltid en liten bris og ellers fantes det både skygge og parasoller. Vi var litt utenfor turistsesongen, og i helgene var det litt flere enn oss på stranden. Det var brasilianske familier som tilbrakte hele dagen her med mat, drikke, badet, solte og hygget seg.

Det var herlig å se hvor avslappet de var til kroppene sine, her var det store rumper og store mager, ingen toppløse, men gjerne menn i verdens minste badebukser, stående med ryggen til havet, skuende innover landet -lenge. Godt vi kunne gjemme oss bak solbrillene! Det var selvsagt strandselgere med sine varer, men de var aldri påtrengende.

Flere ganger så vi hodene på havskillpadder som tittet opp fra bølgene kun et par meter fra oss.

Verdens største

En dag hadde vi bestemt at vi skulle gå helt til landsbyen Pirangi. Her finner man verdens største cashewtre og her var det marked og spisesteder. Det var en ubeskrivelig flott tur. Tenk å gå nesten tre mil uten at man merker det, fordi det er så variert og flott!

Et sted gikk vi forbi en fiskebåt som hadde strandet i sanden for tre år siden. Det var kommet fra Afrika en mørk natt og mannskapet hadde kommet seg vel i land. Nå lå båten der, rusten og spøkelseaktig, og var et stort turistmål for fotografering. Vi hadde et herremåltid da vi kom frem til Pirangi, igjen en restaurant ved stranden og utsikt til hav og himmel og en laaang pir hvor båter kjørte folk ut til et rev hvor de kunne dykke. Etter maten gikk på markedet og kjøpte blant annet cashewnøtter. Og så insisterte jeg på en taxi hjem, å gå tre mil tilbake ville blitt uten meg!

Fornøyd med lavt tempo

En morgen innen vår vanlige strandtur, var vi et lite besøk oppom Kristin fra Stord. Hun har en leilighet i et annet anlegg, rett bortenfor oss. Da vi kom inn, satt hun ved spisebordet og arbeidet fra sin PC – med en utsikt som var til å dø for!

Reidun som har drevet treningsenteret Cha-Zet på Os i mange år, og i dag jobber på Sissel's Trening og Trivsel i Fyllingsdalen, er vant til action og at noe skal skje (nesten hele tiden). Hun var fast bestemt på å vise meg så mye som mulig. Hun hadde planer om både restaurantbesøk, valg av rett, samba og buggyturer (små jeeper som tar med turister på loddrettkjøring i sanddyner).

Vi kunne ta en tur inn til Natal og det var mulighet for lengre turer inn i Amasonas. Eller, bare en tur til lagunen som lå rett bak anlegget. Jeg forklarte så godt jeg kunne at jeg var meget tilfreds med ”Rundkjøringo” og stranden, litt god mat (lunch på strandrestauranter) og en god bok.

Nærkontakt med monsterfrosk

Men en tur til Pipa ville jeg gjerne! Det er en gammel hippielandsbylitt sør for der vi bodde. Vi snakket med vaktmesteren som hadde en sånn buggybil vi kunne leie. Mens vi sto der, så jeg (selvsagt) noe som rørte seg litt bortenfor bilen, i en haug med verktøy. Jeg trodde ikke mine egen øyne – en av gigantfroskene satt der og glodde på meg!

At det var slike monstre på utsiden av anlegget hadde jeg allerede sett – men nesten rett utenfor terrassen vår! Jeg serverte følgende beskjed til Reidun ”jeg rikker jeg ikke ut på noen som helst restaurant på kveldstid, uansett hvor god mat eller musikk de har, basta!”.

Nå når jeg hadde oppdaget dem på anlegget, kom jeg ikke til å rikke meg utenfor på terrassen heller, på kveldstid! Reidun trodde jeg tullet – jeg som er tøffere enn tåget og nesten ikke redd for noe….. vel, jeg har min begrensning og det var nok snakk om den saken! Så fant hun på en lur idé. Vi kunne låne en buggy og kjøre bort på en fantastisk italiensk restaurant bare fem minutt fra leiligheten. Og jeg lot meg overtale.

Samme kveld kjørte vi/Reidun i mørke, med monsterfrosker i veibanen (aner det ikke, fordi jeg lukket øynene) og billykter som var verre en stearinlys, fordi vi ikke fant rett lysbryter (morsomt etterpå, men ikke da vi var midt oppi det)!

Fast i sanden

Neste dag dro vi til Pipa, jeg kjørte fordi Reidun hadde ”glemt” brillene sine – sikkert for å teste meg, for nå hadde hun jo fått teften av ukjente sider hos et menneske hun hadde kjent en menneskealder. Gudene vet hva andre fobier jeg hadde skjult for henne ...

Vi kjørte på stranden, det vil si, en lokal fyr kom til hjelp da jeg klarte å kjøre meg fast i sanden. Han skulle nesten til Pipa og tilbød seg å kjøre. Så vi satt bakpå bilen, uten sikkerhetsbelter og hjelm og hadde det vilt gøy.

8 kvadratmeter med ferge

Så var det slutt på stranden og vi måtte vente på fergen som skulle ta oss over til den andre siden, en snarvei fra nes til nes. Ikke akkurat Halhjemsfergen, men du verden for en service! Den kom når den så at det sto noen på den andre bredden.

En provisorisk lem ble langt på stranden og man kjørte om bord. Her var det også rikelig med ansatte. Fergen var ca. 2x4 meter og det var sikkert 6 personer som hadde jobb her. Vi ble vist opp til andre etasje, en tretrapp opp, en benk og servering av cocos verde fra en trillebår med is - og en fantastisk utsikt.

Var det mange biler på en gang fikk hver enkelt av dem sin egen ille ferge. Så var vi på den andre siden, i Tibau de Sol. Fyren som kjørte oss ville gjerne være med til Pipa, men nok var nok og vi tok farvel med han og jeg kjørte videre med Reidun ved min side. Pipa, en liten og megakoselig plass!

Fascinerende strand fordi her var det også rev. Ved lavvann gikk folk og spaserte helt ut til revet og ved høyvann satt man på strandrestaurantene med føttene i vannet og så utover en nydelig lagune hvor småunger og andre kunne svømme og leke trygt.

Heldigvis hadde vi tatt med en bag. Vi innlosjerte oss på et hotell midt i smørøyet og ut på hovedgaten bar det. Mange små koselige butikker og kafeer. Et sted satt et par og fikk en kopp kaffe og hunden var med.

Gjengkjent i Pipa

Et annet sted var det en kjekk eldre italiener som solgte smykker. Da jeg ikke kunne bestemme meg og spurte om jeg kunne komme innom dagen etter, før vi reiste videre, ristet han på hodet. Han åpnet ikke før utpå ettermiddagen. Neste morgen traff vi han på stranden, på morgentur.

Han passet perfekt inn i livet i Pipa. Nøt livet, hadde en liten butikk, åpent et par timer på ettermiddagen og reiste til Italia eller andre storbyer når sesongen var over, for å besøke venner og familie.

Vi fant oss en restaurant litt ovenfor stranden med utsikt over fargerike fiskebåter,hav og himmel og en lunchrett som bare var nydelig! Et par unge menn passerte oss på vei ut etter sin lunch, stoppet og spurte om vi var fra Os! De kjente igjen Reidun fra Cha-Zet og meg på grunn av boken om Havnesjefen og resten av svanene i Os havn. Morsomt. De drev et datafirma sammen og bodde i Pipa. Den ene var fra Os, de to andre fra Sørlandet.

Svømming med delfiner

Om kvelden tok vi en rusletur på hovedgaten igjen, vi møtte snart og ofte de samme menneskene. En tur på en av restaurantene var et av høydepunktene. Deilig mat, nydelig underholdning fra en herre med gitar og sang.

Neste morgen var det igjen tid for strandtur og bad. Reidun har vært her før og ville vi skulle gå til den stranden som var kjent for delfinbesøk.

Over en time sto vi i vannet med delfiner rundt oss på alle kanter. Ubeskrivelig! Men da en plutselig dukket opp rett foran oss og sendte opp en søyle av vann og luft, kjente jeg at den var vel nær, men jeg fikk ikke engang tenkt tanken, før Reidun snudde seg og sa: ”Du våger å gå opp”! Hvem kunne tro at det var så mye mot og beslutsomhet i et sånt lite vesen ... Hun er jo ikke redd for noe!

Hjem i mørket

Turen tilbake fra Pipa til Arituba gikk rundt innsjøen. Reidun hadde fremdeles ikke funnet brillene, så jeg kjørte. Og det var hysterisk morsomt. Var det ikke store hull i veien, så var det små, bratte fartsdumper, geiter, esler, hester, høns eller unger i veien. Det var i alle fall en mandag, fordi mandag var den store klesvaskedagen, sa Reidun. Og klesvask var det, den hang på gjerder, på torg, i landsbyer, mil etter mil.

Noen steder hadde alle (kvinnene) i landsbyen samlet seg ved elvebredden hvor de vasket tøy og hygget seg mens vasken tørket i den varme solen.

Vi stoppet i en spesiell liten by, her er det market i dag, sa Reidun. Du kan gle deg! Vel, hadde vi kommet et par timer før, hadde jeg kanskje gjort det. Vi kom da de pakket sammen. Det eneste som var igjen var lange store trevogner til å frakte varene på. Inn i bilen igjen (som ikke hadde dører og bare én sikkerhetssele, som kun var til pynt).

Men, det var en tur jeg ikke ville vært foruten- spesielt morsomt når mannlige bilister tutet eller glodde – ikke alle som har vent seg til at damer kan kjøre buggy ennå. Vi kjørte forbi uendelige vidder med kyr som gresset, kokusplantasjer, bananplantasjer og skog hvor vi kunne høre apekatter (godt ingen kom hoppende) små landsbyer. En flott tur og jeg kjører gjerne buggy igjen!

Koffert og kontraster

Så ringte de fra flyplassen i Sao Paulo. Men vi hadde ikke mobiltelefon med på stranden, og ingen svarte da vi ringte tilbake (mange ganger) og jeg gadd ikke bry meg; det tøyet jeg hadde kastet i kofferten hjemme, hadde jeg allikevel aldri brukt her. Det var for varmt og fuktig, vi gikk, av årsaker som alt er nevnt, ikke ut om kveldene, jeg hadde alt jeg trengte.

Men ny koffert måtte jeg ha! Så av gårde med bussen til Ponta Negra og Natal. Kontrastenes verden! Her ligger mange flotte kjøpesentre, inn her og inn i en annen verden. Stort og moderne!

Men hånden på hjertet må jeg innrømme at bortsett fra kofferten, hadde jeg fått alt jeg trengte fra strandselgerene og butikkene i rundkjøringo – og det var mye morsommere!

50 år tilbake i tid

Så var dagen for hjemreisen kommet, dvs. om natten. Flyet skulle gå fra Natal kl 03.00 om natten og lande i Sao Paulo ca. kl 06.00. Så gikk det videre til Amsterdam ca kl 19.00 om kvelden. Men dette skulle gå fint, vi fikk jo en fantastisk anledning til å se se Sao Paulo.

Mye flott arkitektur, kunst og en imponerende handlegate med skyskrapere som glatt kunne måle seg med New York, hadde vi hørt ... For at det skulle være sagt så fant vi, etter mye leting (flyplasser er ikke de plasser i verden som er spesielt lette å finne ut av), en hvileavdelig. Her var det spa, frisør, hvilerom m.m. Vi hadde en ørliten konferanse, men fant ut at det var for dumt å ikke benytte sjansen til å se Sao Paulo – sove kunne vi gjøre på flyet i kveld!

Flott flybuss, flott rutetabell når bussen gikk tilbake, egen billettør i egen luke utenfor bussen, mannlig steward som tok imot oss og selvsagt en sjåfør. Som sagt før, Brasil kan det med å sysselsette folket.

Etter en lang bussreise, svingte bussen inn på Paulinegaten. Skyskraperenen var der og store skilt med shoppingsenter, dette lovet godt! Så begynte komikken.

Det var ikke en eneste butikk som fristet til å gå innom, og da vi begynte å se på folk rundt oss, så var det som om vi var kommet rett inn i en Fellini- film eller, hadde vi egentlig gått inn på hvilerommet på flyplassen og var no midt i en drøm? Reidun skrek da jeg kløp henne i armen, ok, det var ikke en drøm. Det var som å være på et Fretex-utsalg eller midt i et østeuropeisk land som hang fast i 50/60-årene.

Vi var på grensen til å være godt overtrøtte og fant ut at vi måtte komme oss tilbake til flyplassen. Men selv om busstabellen var flott å se på, avganger og ankomster greit satt opp, kom det aldri noen buss.

Så der satt vi, midt på Paulinegaten. Midt i vår egen Fellini-film og lo og gråt om hverandre fordi det kom endeløse strømmer med de merkeligste mennesker forbi oss.

Strikkejakker som helt sikkert var blitt vasket på kokevask, dresser hvor fallen var falt ned, jakker med ulike armer, unge jenter med skinnjakker hvor skinnet var gått i oppløsning, alt var sort, brunt og grått.

Fascinerende mennesker, rare mennesker, mennesker med tøy som var 4 nummer for stort og mennesker med tøy som var 4 nummer for lite.

Morgenstell på bussen

Endelig kom bussen og vi og en ung mann kunne endelig gå om bord. Han hadde mat og drikke med seg og satt seg ved bordet like ovenfor oss. Intet merkelig med det, men da han var ferdig, hadde brettet matposen fint sammen, lagt den og tomflasken fint i bosspannet, hørte vi en merkelig lyd.

Da hadde han tatt frem negleklipperen og var i gang med en langsom og nøysom klipping av alle sine fingernegler. Det tok sin tid og da han var ferdig, trakk han i snoren, børstet buksen sin og gikk av. Under bordet der han hadde sittet, var det hvitt med avklipte negler.

Vi kunne ikke stoppe å le og vi kunne ikke stoppe tårene som bare rant. Vi var mer enn overtrøtte, vi hadde igjen fått oss en opplevelse, men denne kunne vi godt vært foruten.

Jeg er helt sikker på at Sao Paulo er så meget, meget mer, enn det lille Reidun og jeg fikk se gjennom våre overtrøtte øyne.

Innlandet neste gang

Det var en velsignelse å få plassert seg i flysetet, få puter og tepper. Film eller musikk på skjermen foran oss , servering og endelig sette nesen hjemover.

Neste gang jeg reiser til Brasil med Reidun, for det gjør jeg gjerne igjen, vil jeg være med på en helgetur inn i landet til ranchen Pedra Da Boca til svenske Annika og hennes brasilianske mann. Her er det hester og flott natur og massevis av aktiviteter for enhver smak.

Så kan Reidun finne seg en fjellvegg, klatre opp og rappelere ned igjen, eller sette seg i en kano og padle skumle turer inn i Amazonas, mens jeg finner meg en rolig og snill hest, tar med litt mat og drikke og daffer av gårde inn i soloppgangen☺

Hilsen Sølvi Bugge

Midtsiden samleside: Reise