Når bærekraftsmålene møter hverdagsøkonomien

Av: Oddvin Kinden

FNs 17 bærekraftsmål sier at ingen skal etterlates i det grønne skiftet («leave no one behind»).

På de fleste bærekraftsmålene skårer Norge positivt, men på ett område sliter vi. Bærekraftsmål 12 om ansvarlig forbruk og produksjon.

Forskning fra blant annet FNs miljøfond, Hot or Cool Institute og EAT-Lancet peker på at et forbruk forenlig med et 1,5-graders scenario vil kreve en gjennomsnittlig reduksjon i forbruk på 70 % innen energibruk, materialforbruk, kjøttforbruk, flyreiser og arealbruk enn det som er vanlig i Norge i dag.

Hvor langt er Regjeringen villige til å bevege samfunnet i denne retningen – og hva vil kostnadene bli for vanlige husholdninger?

Forskning og offentlige utredninger viser at kostnadene ikke fordeles likt. En rapport av Menon Economics beskriver hva kostnader av klima og miljøpolitikken kan bli. Rapporten av 2025 “Fordelingsvirkning av klimapolitikk”.

Klimapolitikk har tydelige fordelingsvirkninger, der vanlige husholdninger – særlig de med lavere inntekt – bærer en større del av kostnadene enn både industri og høyinntektsgrupper.

Link til rapporten: menon.no

Regjeringen må synliggjøre kostnadene av det de vil gjennomføre, og hvilke konsekvenser de vil få for befolkningen.

Norge slipper ut omtrent 0,12 prosent av verdens CO₂-utslipp.

Spørsmålet politikerne må svare på, er hvor stor økonomisk byrde det er rimelig å legge på norske husholdninger for å flytte på denne mikroskopiske promillen?

Det handler ikke om å løpe fra internasjonale forpliktelser, det handler om proporsjonalitet og sosial rettferdighet.

Når summen av klimatiltakene truer med å dytte vanlige familier over den økonomiske kanten, samtidig som effekten på det globale klimaet er tilnærmet lik null.

Vi blir bedt om å betale en ekstrem pris for en symbolsk gevinst, og det minste vi kan kreve i retur, er at de som styrer har mot nok til å fortelle oss hva det faktisk koster.

Regjeringen vil ikke estimere hva kostnaden med det grønne skiftet kommer til å bli, et slikt estimat ville være en politisk risiko, det er politisk enklere å innføre tiltakene stykkevis og delt.

Regjeringen, grønne NGO-er og andre miljøetater forholder seg til makroøkonomi, og ikke mikroøkonomien og alt ser bra ut fra en makroøkonomisk synsvinkel.

Makroøkonomi ser fire personer og fire middager og konkluderer at ingen sulter.

Mikroøkonomi ser en spiser fire middager mens tre går sultne hjem.

Kostnader i et 10 års perspektiv

Siden Regjeringen ikke vil gi et budsjett over kostnadene, vil jeg gjøre et forsøk på en illustrasjon.

Poenget er ikke å lage et eksakt beløp, men at det ikke finnes noen alternativ analyse.

Analysen er basert på:

• SSB har beregnet at CO2 avgift i 2030 vil koste Norge kr 2500 per tonn.
• Menon Economics: Husholdningene betaler mest for CO₂-utslippene sine, omtrent 2,4 ganger mer enn næringslivet samlet og rundt 10 ganger mer enn industrien.

60 % av kr 2500 vil belastes forbruker, direkte eller indirekte. Klimagassutslippet internt i Norge er på ca 8 tonn per person. Kr 2500 x 0,6 x 8 gir en kostnad på kr 12.000 per person per år.

Miljø og klima NGO-er, universiteter, Regjeringen, regjeringskameratene vil påstå at vi vil ha en reduksjon av CO2 på ca 50 % innen 2030 og derved vil ikke kostnaden bli så høy.

Skal vi klare det må befolkningen investere millionbeløp i bl.a. solceller, varmepumper, boligoppgradering, elbil. Utgiftene kommer uansett, enten som klimaavgifter eller i form av investeringer.

Støtteordningene som er etablert i dag gjennom Enova, grønne lån etc. hjelper ikke de som allerede er presset. Dagens system krever at du har investeringsevne.

Har du ikke kapital, får du verken Enova-støtte eller grønne lån.

Erfaringen med norsk ENØK-politikk de siste årene har vært at avgiftene er effektive og treffsikre, mens støtten er gjemt bak et byråkratisk og økonomisk nåløye som vanlige folk ikke passer inn i.

Norge har fra 1990 til 2024 redusert utslippene i snitt med 0,2 tonn per person per år.

Skal vi nå 50-prosentmålet innen 2030 vil miljø- og klimaomstillingen bli ekstremt dyrt for befolkningen.

Kostnadene kommer i tillegg til et husholdningsbudsjett som allerede er presset.

Ifølge SSB har 196 boliger blitt omsatt via tvangssalg de tre første månedene av 2026, det tilsvarer en økning på hele 70 prosent sammenlignet med samme tid i fjor. 65 % av inkassokrav går til folk mellom 30 og 59 år.

Klimatiltakene innføres stykkevis og delt: Sirkulær økonomi, økende CO2 avgift, kommunale avgifter, avfallsavgifter, CBAM (Klimatoll på import fra land utenfor EU/EØS), EU ETS2 (Kvotepris på salg av fossilt brensel), CO2 avgift på fly, økt innblanding av biodrivstoff i fossilt drivstoff, økte bompengeavgifter, etc.

I tillegg kommer miljøtiltak som presser opp prisene på nye boliger: Naturrestaureringsforordningen, grå arealpolitikk (unngå nedbygging av natur), konsekvensutredninger, arealrestriksjoner, naturavgifter.

Hvert enkelt tiltak innføres isolert, ingen ser på totalen.

Det er ingen offentlig utredning som viser hva summen av tiltakene vil koste husholdningene.

Dette er et demokratisk problem, befolkningen kan ikke ta stilling til politikken uten å kjenne den samlede prislappen.

Tiltakene vil med stor sannsynlighet innenfor de neste 10 årene medføre betydelige og varige kostnadsøkninger for husholdningene. Kostnadsøkningen vil i hovedsak vise seg som høyere priser på varer og mat, økte bilkostnader og dyrere bolig og vedlikehold.

Produsentkrav, krav i bygg- og anleggssektoren – ombruk av materialer, dokumentasjon (materialpass), demontering og sorteringavgifter, særlig avgifter, utvidet produsentansvar, påbud og standarder samt nye støtte- og kontrollordninger.

For landbruk og havbruk forventes økte produksjonskostnader bl.a. på grunn av fosforavgifter.

Merkostnadene veltes i hovedsak direkte over på forbruker.

Frustrasjonen i befolkningen er stor, tiltak blir gjennomført uten at de som blir berørt får være med.

Det er ikke klimapolitikken som er problemet, Det er fravær av ærlighet eller total taushet om hva den koster.

Borgerne fortjener et regnskap, ikke stykkevis og delt, men samlet og forståelig.

Medborgerdeltagelsen blir av regjeringen forsvart med at grønne NGO’er blir invitert til deltagelse i diverse utredninger og rapporter, da vet vi resultatet på forhånd.

Til slutt, det er nesten utrolig at en familie på fire som potensielt står overfor titusener i økte årlige kostnader, knapt er nevnt i den offentlige debatten. Hvor er dere, media?