Å, nei! Er det i dag det er valentinsdag?!

André er fast skribent for Midtsiden. Han er en turglad firebarnspappa, skribent, fotograf og turleder. Har egen blogg, helstute.com. Blir lett engasjert. Har stappfull kalender og får beskjed fra samboeren om at turutstyret tar altfor stor plass i hjemmet.

Tekst og foto: André Marton Pedersen

Før var jeg flink å huske på valentinsdagen, og gjorde et stort nummer ut av det. Jeg kjøpte en dyr flaske Amarone, røde hjertesjokolader og langstilkede roser. Valentinsdagen planla jeg god tid i forkant og Line, min samboer, ble alltid like begeistret.

En gang fylte jeg hele huset vårt med post-it-lapper med romantiske sitater. «Du er som en svane – elegant og vakker», «Elsker deg» og lengre sitat som «Da du kom inn i livet mitt, kom jeg helt ut av det.»

Jeg husker det var skikkelig stress å lage til alt så sent på kvelden. Det var ikke lett å komme på alle de romantiske setningene. Slikt må være personlig, man kan ikke google seg frem til det. «Du er som en hest – traust og trofast» kom for eksempel ikke med. Man må jo være kritisk – selv til egne sitater.

En annen gang tente jeg over hundre stearinlys på badet og overrasket Line med romantisk spa. Og det til og med uten at det var Valentinsdag. Det resulterte i en, hva skal jeg si, heidundrenderomantisk kveld, og vips – en del år senere sitter vi med fire barn, to biler, huslån, fire fryseskap, et til tider dypfryst kjærlighetsliv og ett stykk sprengt vaskerom.

Har ikke sjanse i havet å kjøpe romantiske gaver lenger.

Har ikke tid, har ikke overskudd. Nå er jeg fornøyd om jeg får sendt henne en middelmådig romantisk tekstmelding mellom hektiske jobbmøter. Blomster rekker jeg ikke å kjøpe, for jeg må hente i barnehage og SFO, deretter er det middag, fotballtrening og lekser.

Er jeg i støtet kjøper jeg en Stratos til henne mens jeg handler dagligvarer på kvelden. Det får vel være godt nok.

Hele Valentinsdagen stresser meg. At jeg liksom må finne på noe ekstraordinært. Det er så mange forventninger. Må vi virkelig ha valentinsdag? Burde vi ikke heller vært flinkere å få romantikken inn i hverdagen i stedet? Spise ute på en sushi-restaurant en mandag (jeg lager ikke sushi hjemme lenger)? Sende hverandre hemmelige gaver en vanlig tirsdag? Overraske med Karpe Diem-billetter en onsdag?

Ideen om romantiske krumspring i hverdagen er god, men forbausende vanskelig å gjennomføre. Mange sier jo knapt hei til hverandre i døren i en hektisk hverdag – jeg på vei ut for å kjøre barna på trening og Line på vei inn for å spise middag.

Her forrige dagen traff jeg en venninne utenfor Kiwi.
– Alle parene jeg og mannen min henger med har nå gått fra hverandre. Det er brudd hos alle, sa hun fortvilet.
– Hvorfor er det slik? spurte jeg henne.
– Vi er blitt så selvstendige, sier hun og holder begge armene like høyt. – Vi trenger ikke hverandre like mye som før. Alle klarer seg selv. Vi moderne mennesker er ikke så gode på å være kjærester.

– Mister du gnisten kan du bare sveipe til høyre, så dukker det opp en ny flamme, sier hun.

Jeg tenker på det hun har sagt. Har menn og kvinner for høye forventninger til hverandre i et parforhold?

Har vi for høye forventninger til kjærligheten? Eldre, lykkelige par som fortsatt er sammen forteller om hardt arbeid, om respekt for hverandre og om å legge seg som venner etter en krangel. Ingen av dem nevner røde sjokoladehjerter og langstilkede roser som en del av suksessformelen. Det er hardt arbeid som gjelder.

Jeg vil derfor slå et slag for hverdagsromantikken - ikke i form av kjærlighetssjokolade og blomster, men i form av det å holde orden på fritidsaktiviteter, handle inn god mat til familien, stille opp på foreldremøter, dugnader, resirkulere plast og papir, tømme halvtomme matbokser og sette i gang oppvaskmaskinen på kvelden.

Det er mye kjærlighet i en velorganisert Google-kalender.

Men akkurat nå må jeg rett ut en tur - håper de ikke er tom for roser på Kiwien.