Svar til innlegg om oselvarboka

Svar til leserinnlegg på Midtsiden fredag 4. desember, ført i pennen av Olav Løvaas.

Vi synes det er viktig, at vi i vårt tilsvar viser til hvilken organisasjon Oselvarklubben representerer. Oselvarklubben ble den 18. februar 1974, opprettet som Najonsal Klasseklubb for oselvaren, brukt som kappseilingsbåt, og er ansvarlig for registrering av kappseilerne og påser at klassenes tekniske vedtekter overholdes. Fra 27. august 1945 het oselvarens kappseilingsorganisasjon Bergen og Hordaland Seilersamband, og var i realiteten Oselvar-båtens første seilkrets. Da hadde kapproingsbåten alt hatt sin rokrets i mange år. Norges nasjonalbåt var ennå ikke kåret, men etter at bokabeidet hadde vart en god stund, ble oselvaren utnevnt til Norges nasjonalbåt.

Seilerne i Bergen og Hordaland hadde ved flere anledninger prøvd å få på plass et eget organ som kunne lage ensartede klasseregler for de ulike oselvar-klassene. Siste gang i 1939. Så kom de fem lange krigsårene og satte en foreløpig stopp for et videre arbeid med dannelse av et seilforbund for oselvaren på Vestlandet.

Men dagen da H.M. Kong Haakon 7. kom til Bergen den 27. august 1945 , ble jageren Stord møtt av en armada med fiskebåter, seilbåter og oselvere som fulgte ham inn til bryggen ved Håkonshallen. Byen var pyntet og bergenserne fylte gatene, med langt flere folk, enn på våre dagers 17. mai. Om kvelden denne dagen, i gleden over nyvunnet frihet, ble Bergen og Hordaland Seilersamband stiftet på Hotell Fønix, (nå Strand hotell på blomstertorget). Her møttes seilere fra Bergen, Arna og Breistein, Hjellestad, Milde og Tysnes og vedtok de første lovene for Seilersambandet. (BHSS).

Noe av det første som ble foreslått , var at en fra 1946 skulle seile om «Falne Seileres Pokal» til minne om seilere som gav sitt liv i kampen for et fritt Norge i årene 1940-45. Denne pokalen seiles det fremdeles om, en gang hvert år.

Boken om «Oselvaren – den levande båten» er tilegnet disse seilerne, men tilegningen er nå utvidet til også å omfatte både båtbyggerne, og alle som brukte oselvaren som hjelpemiddel i frihetskampen.

Boken omfatter ikke bare bruken som seilbåt, men tar for seg de ulike aspektene og forteller også om det sosiale og foreningsbaserte livet som oselvaren var en viktig forutsetning for.

Det er derfor ikke så helt lett å sammenligne denne boken med f.eks. Peter Helland Hansens bok om Strandebarmeren, som også vår skribent Kjell Magnus Økland har hatt ett godt samarbeid med.

Da bokkomiteens medlemmer var gutter satte Milde Båtlag og Båtlaget Njord på Tysnes i gang et samarbeid om på nytt å lage juniorregataer for bygutter og fastboende på Milde og på Tysnes.
Før krigen var det egne juniorklasser både på Milde, Hjellestad og Tysnes, og i august 1962 kom juniorene på banen igjen. Da opplevde noen av oss for første gang seilsportens gleder i oselvar. Fra turning og skigåing hadde vi opplevd spenning og gleder ved god kroppsbeherskelse. Men om bord i oselvaren , der vi var tre mann sammen, måtte vi bruke alle våre evner i et finurlig samspill, for å hevde oss i konkurransen med de som var flinkere.

Med årene fikk vi egne båter og kom med i det organiserte seilsportsarbeidet. Da det nærmet seg 50-årsjubileet for freden i 1995 ble det bestemt at vi ville skrive Bergen og Hordaland Seilersambands historie, som da var sammenfallende med Oselvarklubben sin historie. Det ble tidlig klar at tittelen måtte bli «Oselvaren den levande båten».

Dermed satte vi i gang PR-seilaser på Nordåsvannet til inntekt for boken. Senere kom Sparebanken Vest og Grieg Foundation på banen sammen med andre bidragsytere og arbeidet med boken kunne endelig komme inn i et fastere gjenge. Uten å røpe innholdet i boken for mye kan vi opplyse følgende .Som vi har sakset fra Bokbeskrivelsen på vår hjemmeside:

Boken «Oselvaren - den levande båten» blir den første samlede fremstillingingen som rommer alle de mange spennende sidene av historien til båttypen.

Boken presenterer et variert historisk og teknisk materiale i populærvitenskaplig form, mye av dette har ikke tidlegere vært publisert. Videre vil boken inneholde folkloristisk stoff med et stort persongalleri, som vil speile bildet av kyst-, idretts- og folkekulturen i Hordaland gjennom flere århundrer. Fokuset er likevel ikke bare bakover, men også fremover i tid, siden en del av boken vil gi praktiske råd til nye båtbrukere.

Boken blir ført i pennen på et moderne nynorsk og blir delt inn i fire deler:

• Del I Tradisjonell bruk: historisk utvikling, båtbyggerene, bygging, fiske, frakt og forlis.

• Del II Moderne bruk: kapproing og kappseiling samt arbeidet for å ta vare på båttypen.

• Del III Bruksanvisning - bruk og stell av båten: roing, rigging, seiling, lagring og trebehandling.

• Del IV Oppslagsverk: ordliste, resultatstatistikk, tidslinjer, sluttnoter og styreverv.

Arbeidet med boken startet for alvor i 2004 og Oselvarklubbens bokkomite var på forhånd klar over at det eksisterte mye spennende materiale om oselvaren.

Underveis har det dukket opp svært mye ukjent stoff som ingen har vært klar over.

Til sammen kastar dette stoffet nytt lys over de fleste sider av historien til oselvaren. At dette tilfanget nå er samlet og systematisert blir et viktig biprodukt av bokprosjektet. Etter at boken er publisert vil Oselvarklubben gjøre dette materialet tilgjengeleg i en offentlig arkivinstitusjon.

Dugnadsprosjektet
For en organisasjon av Oselvarklubben sin størrelse er en slik satsing som dette bokprosjektet høyst uvanleg. Oselvarklubben er en liten organisasjon som arbeider på dugnad. Normalt har ikke klubben andre inntekter enn medlemskontingent og målegebyr, noe som til vanlig utgjør langt mindre enn 10 000 kr årlig.

I perioden 2004-2015 har Oselvarklubbens bokkomite bidratt med om lag 700-800 dugnadstimer til bokprosjektet årlig. Denne innsatsen kommer i tillegg til den ordinære tidsbruken for å holde i gang den daglige driften av Oselvarklubben, som er med på å sikre regattaaktivitet på fjorden under blant annet Oselver-NM.

Bokkomiteen har satset på en samansett finansieringsmodell med ulike typer inntektskilder: forhåndssalg av bøker, bidrag fra små, mellomstore og store bedrifter, offentlige midler fra lokalt, regionalt og nasjonalt nivå samt ulike fond og legat. Tildelinger fra disse støttespillerene har gjort Oselvarklubben i stand til å tilby forfattaren noe stipendmidler i perioden 2005-2006, samt refundere utgifter til reisekostnader, kopiering, innkjøp av materiell, etc i perioden 2004-2013. Siden 2004 har forfatteren lagt ned over elleve fulltids årsverk med prosjektet. I praksis vil dette si at forfatteren gjennom mange år har forsaket egen yrkeskarriere og arbeidsinntekt. Den viktigeste økonomiske bidragsyteren til bokprosjektet så langt er forfatteren sin kone. Hennes årelange positive innstilling har vært helt avgjørende for at Oselvarklubbens bokkomite i dag er kommet så langt at mållinjen for bokarbeidet snart er i sikte.

Kunnskapsprosjektet
Boka om Oselveren representerer systematisering og tilgjengeliggjøring av et stort kunnskapsfelt. Det er også meningen at bokas del III skal gjøres publiseres som et eget hefte i etterkant av bokutgivelsen. Noe vil også komme på en egen nettside der vi også håper å inkludere Oselvarklubbens historiske resultat- og båtregister. Og som nevnt vil det store kildematerialet som rommer langt over 1500 ulike skriftlige kilder bli gjort tilgjengelig i en offentlig arkivinstitusjon i etterkant av bokutgivelsen. I boken vil eldre begreper knyttet til båtbruk og båtbygging bli brukt og dette blir presentert i en fyldig ordliste, som også rommer etymologiske forklaringer. Som følge av bokarbeidet er det samlet inn, digitalisert og systematisert mange tusen fotografi, i tillegg er det fotografert enda flere tusen nye og digitale fotografi. Det er også gjennomført mange hundre intervju med ulike personer som bidrar med spennende opplysninger. Videre er det registrert over hundre ulike båttegninger, mange av disse er tidigere upubliserte. Det er også registert, digitalisert og gjennomgått nærmere hundre ulike audiovisuelle kilder. Svært mye av dette materialet har stor nytteverdi og potensiale for etterbruk for all videre gransking innen dette feltet.

Underveis i prosessen har forfatteren holdt over 30 foredrag der deler av bokens innhold er blitt presentert. Videre har han publisert en rekke artikler som ikke kunne vært skrevet uten researcharbeidet fra boken. Det bør også nevnes at Hordamuseet kunne trekke gode veksler på bokarbeidet i prosessen med utstillingen i den nye båthallen, som åpnet i 2013. Videre har forfatteren spilt en meget avgjørende rolle i utformingen av søknaden som førte til at Kulturdepartementet har nominert Oselvarverkstaden og Oselvarkulturen til UNESCOs liste over særlig gode vernepraksiser i immatrielt kulturvern. Dette er forøvrig den første nominasjonen i denne kategorien i Norden. Videre har forfatteren hjulpet en flere doktorgradskandidater, museer og en rekke andre fagfolk med innspill, tekstgransking og andre tips.

I arbeidsprosessen har Oselvarklubbens bokkomite hele tiden arbeidet systematisk med arbeidsmøter hver uke.

Vi kan glede oss over at bokprosjektet møter stor velvilje hos en rekke ulike kontakter:
Oselvarmiljø, museum, kulturelle og idrettslige organisasjoner på både lokalt, regionalt og nasjonalt nivå, mediebedrifter og fotografer (for eksempel har flere internasjonalt kjente fotografer, som blant annet har arbeidd for publikasjoner som National Geographic, Classic Boats og Wooden Boat, stilt fotosamlinger til disposisjon for boken), arkivinstitusjoner, offentlige organ og ikke minst en rekke privatpersoner. De tidligere publiserte målsetninger om når boken skulle komme ut er selvsagt ikke lenger aktuelle. Det omfattende kildetilfanget har ført til at bokproduksjonen har tatt mye lengre tid enn bokkomiteen så for seg og vi skal være de første til å beklage ventetiden.

Nå ser vi imidlertid fremover mot den siste innspurten som blant annet rommer korrektur, kvalitetssikring og restfinansiering.

Vi håper derfor at de som har bestilt boken og ventet lenge kan ha litt mer tålmodighet. Oselvarklubbens bokkomite er overbevist om at det ferdige resultatet vil være verdt ventetiden.

Med vennlig hilsen fra
Oselvarklubbens Bokkomite ved
Finn Totland og Kjell Magnus Økland