Unikt arbeid om unike Christina

Bildeserie:

1 av 2

I «Gåten Christina» har Winsents fulgt si psykisk utviklingshemma niese Christina i 24 år, frå dåp til vaksen.

– Eg har eit håp om å kunna visa «heile bildet» av kva det vil seia å vaksa opp med ei psykisk utviklingshemming, og korleis den tar meir og meir kontroll over kvardagslivet, fortel Wincents sjølv.

Fekk diagnose etter førre film

– Vi laga først filmen «Jenta fra Oz» om Christina tilbake i 2006. Då var håpet å finna en diagnose.

Christina fekk diagnosen sin. Dette er 12 år sidan, og det var Gunnar Houge på Haukeland universitetssykehus som trakk i trådane. Det vart konkludert med at Christina hadde ein genfeil i kromosom 9. Ho fekk påvist, som den første i Noreg, og ein av dei første verda, Kleefstra syndrom.

No har det gått 12 år til.

– Meg kjend er det vel ingen andre som har følgt nokon over så mange år, seier Wincents.

Med «Gåten Christina» vil han visa heile bildet. Korleis har ho klart seg gjennom kvardag og skule?

Premiere på BIFF - framsyning på Os først

«Gåten Christina» har premiere søndag 29. september på Bergen kino som ein del av Bergen Internasjonale Filmefestival (BIFF).

Winsents fortel at det er i tillegg er planlagd ei lukka framsyning i Vognhallen for alle medverkande og inviterte gjestar neste fredag.

• Les òg: Til BIFF med «Kule Kurt»

Dette skriv BIFF om Winsents og «Gåten Christina»:

«Gjennom 24 år har dokumentarfilmskaper Pål Winsents (KULE KURT – COWBOYEN FRA OSTERØY, BIFF 2018) filmet sin niese Christina mens hun prøver å navigere seg gjennom tilværelsen med diagnosen Kleefstra syndrom. Den sjeldne genetiske sykdommen fører til læringsvansker og redusert kognitiv atferd, og har gitt Christina en utfordrende reise gjennom mange av livets forskjellige arenaer. Men er 24 år lang nok tid til å knekke koden om hvem eller hva et individ er?

Gåten Christina er et lekent og varmt forsøk på å besvare dette spørsmålet. Filmskaperne har prøvd å nøste opp i faktorene som har gjort Christina til det mennesket hun er i dag, og gir oss et innblikk i hovedpersonens møter med skolesystemet og arbeidslivet. Resultatet er et jordnært og oppriktig portrett av et unikt individs opplevelse av virkeligheten, som på empatisk vis setter søkelys på utfordringene personer med psykisk utviklingshemming støter på i hverdagen.»