Konflikten rundt Lysekloster Idrettslag har nå vart i mange måneder. Den har vært innom årsmøter, konkurs, tingrett, lagmannsrett, Brønnøysundregistrene og Norges idrettsforbund. Advokater er involvert, nye prosesser startes og stadig nye juridiske argumenter presenteres.

På et tidspunkt må det være lov å stille et ganske enkelt spørsmål:

Hva er egentlig planen?

Da det ble hevdet at situasjonen i Lysekloster IL krevde et nytt ekstraordinært årsmøte, ble Norges idrettsforbunds egne regler forsøkt brukt. Overordnet organisasjonsledd har etter NIFs lov mulighet til å innkalle til ekstraordinært årsmøte. Vestland idrettskrets ble bedt om å gjøre nettopp dette, men sa nei.

Likevel ble det innkalt til et nytt årsmøte 7. juli, med henvisning til en påstått ulovfestet «nødkompetanse».

Senere suspenderte NIFs påtalenemnd seks personer fra verv og aktivitet i norsk idrett. Også denne avgjørelsen bestrides, og de suspenderte har argumentert for at den ikke har rettsvirkning.

Det reiser et prinsipielt spørsmål:

Når gjelder egentlig NIFs regler og avgjørelser?

Kan man først be NIF-systemet bruke sin kompetanse, deretter se bort fra avslaget og hevde at man selv hadde kompetansen – og senere mene at en annen avgjørelse fra et NIF-organ heller ikke skal få virkning?

Alle har selvfølgelig rett til å bestride avgjørelser de mener er feil. Det er ikke poenget. Poenget er at et organisert idrettslag vanskelig kan ha et regelverk som bare oppfattes som bindende når resultatet går den veien man ønsker.

Hvem driver egentlig breddeidretten?

Jeg har for øvrig lest brevet som Bjørn Samdal har sendt til NIF, på vegne av seg selv og de øvrige suspenderte. Samdal uttrykker i denne teksten betydelig misnøye med at dokumentet havnet hos mediene, selv om media fikk det fra - nettopp Samdal og hans folk. Nå er det imidlertid Samdal-sidens egen advokat som har sendt dokumentet videre som vedlegg i saken for Brønnøysundregistrene, der jeg står på kopi, så da antar jeg at det er innenfor å ha lest det.

Jeg skal nøye meg med én enkelt setning.

Som argument mot suspensjonen skriver Samdal følgende om seg selv og de øvrige suspenderte:

«Det er på det rene at fem ungdomslag og en friidrettsgruppe driftes ved Lysekloster Arena under de suspendertes ledelse og frivillige innsats.»

Seriøst, Samdal? Gjør dere virkelig det?

Dette er en så oppsiktsvekkende beskrivelse av virkeligheten at jeg oppriktig gjerne vil vite om Bjørn Samdal står inne for den.

Er det Samdal og de øvrige suspenderte som leder og driver de fem ungdomslagene? Hvilke roller har de konkret hatt rundt disse lagene? Hvilke av dem har vært trenere, lagledere eller på annen måte stått for den frivillige innsatsen som holder lagene i gang?

Og friidrettsgruppen?

Hvilke av de suspenderte leder den? Hvilken frivillig innsats har de lagt ned der? Hvem organiserer treningene, følger opp utøverne og gjør det praktiske arbeidet? Dersom man stikker innom på treningsfeltet og snakker med dem som faktisk er der, viser nemlig virkeligheten seg å være fundamentalt annerledes. Vi kan gjerne møtes der og diskutere, Samdal. Jeg tar med kaffe.

Jeg spør fordi svært mange mennesker gjennom lang tid har brukt utallige frivillige timer på nettopp barne-, ungdoms- og breddeidretten i Lysekloster. Da synes jeg det er ganske spesielt dersom seks personer i et juridisk skriv til Norges idrettsforbund bruker denne aktiviteten som dokumentasjon på sin egen ledelse og frivillige innsats.

Spørsmålet er retorisk, og både jeg, Samdal og alle andre vet svaret. Fokuset er på A-laget, ikke påstå noe annet (Se lenger nede under avsnittet om åpenhet, og legg gjerne til ærlighet).

Og kanskje illustrerer akkurat dette noe av problemet i hele konflikten: A-laget er ikke Lysekloster-idretten alene.

A-laget er viktig. Det fortjener støtte, gode rammevilkår og mennesker som ønsker at det skal lykkes. Men det gjør også ungdomslagene. Det gjør breddefotballen. Det gjør friidretten. Det gjør barna, foreldrene, trenerne, laglederne og alle de andre frivillige som faktisk holder aktivitetene i gang.

De fortjener i det minste å få beholde æren for arbeidet sitt, og ikke misbrukt i et prosesskriv der signanten går temmelig langt i å vrenge på virkeligheten.

Så kommer økonomien.

Hva er egentlig planen med de 15 millionene?

Det er argumentert for at et bud på idrettslagets eiendom på 15 millioner kroner skal kunne bidra til å løse den økonomiske situasjonen og avverge konkursen.

Greit. Men et bud på 15 millioner er ikke det samme som 15 millioner frie kroner.

Hva skal pengene faktisk brukes til?

Hvor stor er den gamle gjelden? Hvem er kreditorene? Hvilke lån er gitt til idrettslaget, av hvem og på hvilke vilkår? Hvilke øvrige økonomiske forpliktelser eksisterer?

Og hva med spillerne? Dersom spillere er forespeilet fullt oppgjør eller betaling når konkursen eventuelt er avverget, hvor store beløp dreier dette seg om, hvem har gitt løftene – og hvem skal betale?

Det samme gjelder penger som eventuelt er lånt inn for å holde aktiviteten gående gjennom sesongen.

Dette er ikke små detaljer. Det avgjør hvordan økonomien i et eventuelt gjenopprettet Lysekloster IL faktisk vil se ut.

«For egen regning og risiko»

Dette blir særlig interessant fordi bostyrer har gitt anledning til å fortsette fotballaktiviteten «for egen regning og risiko».

Det er i utgangspunktet forståelig: Aktiviteten kan fortsette uten at konkursboet påføres ny økonomisk risiko.

Men hva betyr «egen regning og risiko» i praksis?

Dersom det samtidig lånes inn betydelige beløp for å finansiere aktiviteten, hvem er låntaker? Hvem har påtatt seg tilbakebetalingsansvaret?

Dersom spillere eller andre er forespeilet betaling når konkursen er avverget, er dette da forpliktelser som bæres av dem som har valgt å drive aktiviteten videre for egen regning og risiko?

Eller er planen at hele eller deler av regningen senere skal overføres til Lysekloster IL dersom konkursen oppheves?

Det er et spørsmål medlemmene må få et helt tydelig svar på.

Det samme gjelder kostnadene ved selve kampen som nå føres.

Måneder med advokatbistand, anker, tilsvar og andre juridiske prosesser koster penger.

Hvem betaler dette i dag – og hvem skal sitte igjen med regningen når støvet har lagt seg?

Dersom kostnadene finansieres privat uten noe fremtidig krav mot idrettslaget, er det selvfølgelig én ting. Dersom noen av kostnadene er tenkt refundert eller dekket av Lysekloster IL senere, er det noe helt annet.

Før vi snakker om hvor mye av 15 millioner kroner som kan «redde klubben», burde medlemmene derfor få se hele regnestykket:

Hva kommer inn? Hva skal ut? Hvilke gamle krav finnes? Hvilke nye forpliktelser er pådratt? Og hva vil faktisk stå igjen til å drive idrettslag for etterpå?

Ingen ønsker å ødelegge

Jeg opplever samtidig at konflikten lett blir fremstilt som et valg mellom dem som vil «redde» Lysekloster og dem som ønsker å legge ned klubben eller ødelegge A-laget.

Dette er ærlig talt helt fjernt.

Jeg ønsker ikke å legge ned Lysekloster Idrettslag. Jeg ønsker ikke å ødelegge A-laget. Jeg har heller aldri snakket med noen som ønsker dette. Tvert imot håper jeg både idrettslaget og A-laget får en god og bærekraftig fremtid.

Jeg heier på A-laget. Et A-lag i Lysefjorden som spiller på et så høyt nivå? Jeg digger visjonen, og hyller det initiativet. Men - vi må kunne bruke to tanker i hodet samtidig for å skille snørr og bart.

Jeg heier også på breddefotballen. På barn og unge. På friidrett og annen breddeidrett. På et idrettslag som har plass til mer enn én satsing, og som igjen kan være en samlende kraft i bygden.

Men jeg heier også på noe annet:

Åpenhet.

Jeg heier på tilgjengelige dokumenter, forståelige regnskaper, tydelige svar og åpne prosesser.

Jeg heier på at viktige beslutninger tas av medlemmer som vet hva de faktisk stemmer over.

Jeg heier på tillit som skapes gjennom innsyn – ikke tillit som kreves fordi noen mener vi bare må stole på dem.

Jeg heier på at tillitsvalgte skal få si meningen sin uten å bli kastet ut av klubben, uten at sentrale personer begynner å snakke til folk på butikken og ringe til tidligere arbeidsgivere, og jeg heier på at engasjerte tillitsvalgte skal få bidra uten å bli truet med politianmeldelse.

Og fremfor alt heier jeg på medlemsdemokratiet.

Hvorfor må kontrollen beholdes?

Derfor synes jeg heller ikke det er urimelig å stille spørsmålet som blir vanskeligere å unngå jo lenger denne konflikten varer:

Hvorfor er det så viktig å beholde kontrollen over Lysekloster Idrettslag?

Hvorfor fortsetter kampen gjennom konkursbehandling, domstolene, Brønnøysundregistrene og idrettens egne organer?

Hvorfor er man villig til å bruke så mye tid, penger og krefter på dette? Hva ligger egentlig til grunn?

Hva er det man forsøker å oppnå som ikke kan oppnås ved å legge alle relevante opplysninger frem for medlemmene og la et lovlig årsmøte bestemme?

Hvis planen for klubben er god, økonomien bærekraftig og medlemmenes støtte faktisk er der, burde medlemsdemokratiet være løsningen – ikke problemet.

Legg kortene på bordet

Det finnes en ganske enkel vei ut av dette.

Legg frem den økonomiske planen.

Legg frem gjelden og forpliktelsene.

Fortell hva som skal skje med de 15 millionene dersom eiendomstransaksjonen gjennomføres.

Fortell hvilke økonomiske løfter som er gitt til spillere, långivere og andre.

Fortell hvem som finansierer de juridiske prosessene, og om Lysekloster IL på noe tidspunkt kan bli sittende med hele eller deler av regningen.

Legg relevante dokumenter frem for medlemmene.

Svar på spørsmålene.

Deretter kan medlemmene møtes og bestemme hvilken retning klubben skal ta.

For midt i alle advokatbrevene, ankene, registreringssakene og de juridiske konstruksjonene er det lett å glemme det mest grunnleggende:

Lysekloster Idrettslag tilhører ikke et gammelt styre. Det tilhører ikke et nytt styre. Det tilhører ikke långivere, advokater eller enkeltpersoner.

Idrettslaget tilhører medlemmene.

Uansett hvordan de juridiske prosessene ender, er det medlemsmassen som på et lovlig årsmøte skal bestemme hvilken retning klubben skal ta.

Hvis begge sider mener de representerer medlemmenes vilje, burde ingen ha noe å frykte ved å la medlemmene avgjøre saken.

Fredrik Schmidt Fotland