Det snakkes mye om hvor viktige pårørende er innen helsevesenet. At de er en ressurs og at de kjenner den syke best. Godt samarbeid med familien kan være helt avgjørende. Pårørende blir enda viktigere i nær framtid pga den voksende bemanningskrisen i helsevesenet.

Men hva skjer når de fine ordene møter virkeligheten?

Hva skjer når pårørende ikke blir møtt som en ressurs og samarbeidspartner, men som et problem? Som når den «vanskelige» moren, faren, ektefellen eller en søster/bror ringer én gang for mye, stiller ett spørsmål for mye eller nekter å gi seg når noe ikke fungerer?

Jeg presiserer at dette ikke handler om enkeltansatte. Det finnes utvilsomt mange som gjør en god jobb.

Det handler om system, samarbeid og ansvar og om hva det koster når dette svikter over tid.

Da oppstår det en kamp i kampen.

Å stå nær et menneske med alvorlig psykisk sykdom er krevende nok, man lever med bekymringen. Man forsøker å være sterk når den andre ikke klarer det. Man holder håpet oppe, også når man selv begynner å gå tom.

Da trenger du et hjelpeapparat som står sammen med deg, ikke et hjelpeapparat man må bruke kreftene på å kjempe imot.

Kreftene skulle vært brukt på den som er syk. I stedet går altfor mye til å varsle, purre, etterspørre og forsøke å få et system til å henge sammen.

Over tid gjør det noe med et menneske, det blir et umenneskelig press å leve under for de pårørende.

Kanskje det vondeste og tøffeste er at jo mer man forsøker å si fra når noe ikke fungerer, desto lettere kan man selv ende opp med å bli oppfattet som problemet. «Den krevende pårørende».

Kanskje burde spørsmålet heller være: «Hva er det som har gjort at den pårørende har måttet bli så krevende?».

Når alvorlige bekymringer om systemsvikt og ukultur over tid, ja år, faktisk, løftes helt til øverste ledelse i Bjørnafjorden kommune, men likevel blir man møtt med taushet eller null vilje til å komme i dialog, må man kunne spørre:

«Hvor skal man gå når man allerede har gått helt til toppen?».

Når ledelsen viser en slik holdning, er det kanskje ikke rart at det sprer seg videre nedover i system?

Likevel fortsetter man. Fordi man er glad i noen. Fordi den som er syk, ikke klarer å kjempe selv.

Men det har en pris.

Pårørende er ikke en utømmelig ressurs. Bak telefonene, bekymringsmeldingene og spørsmålene står mennesker som er redde og slitne, og som forsøker å holde seg oppe samtidig som de prøver å holde et annet menneske oppe.

Men hva skjer den dagen de ikke orker mer?

Kanskje blir det mer stille for systemet, men den psykisk syke står igjen.

Den syke er nettopp et menneske som ikke klarer å kjempe for seg selv.

Pårørende må møtes som det de kan være. Nemlig en uvurderlig ressurs, en kunnskapskilde og en samarbeidspartner. Nettopp et samarbeid mellom helsevesenet og pårørende er den mest effektive «medisinen» man kan tilby den syke.

La de pårørende få bruke kreftene sine på mennesket de er glad i, ikke for å kjempe mot systemet.

For når kampen for hjelp blir en kamp mot selve hjelpeapparatet, er det noe svært grunnleggende som har sviktet i Bjørnafjorden kommune.

Thrude Scheie Mellingen