Det grønne skiftet trenger en realitetsorientering
DEBATT: Det er på høy tid å være ærlige om hvem som må bære de økonomiske kostnadene.
50 prosent av befolkningen er bekymret for kostnadene ved det grønne skiftet.
Det er på høy tid å være ærlige om hvem som må bære de økonomiske kostnadene.
Å skynde seg gjennom det grønne skiftet uten å vurdere hva det faktisk koster, er som å bygge et skip uten å sjekke om det flyter.
Tempoet som det legges opp til inneholder investeringer og avgifter på hundretusener for vanlige familier. Mange tiltak gir ikke økonomisk gevinst før om flere tiår – hvis i det hele tatt.
Det finnes en mengde grønne tiltak som er igangsatt eller som er på trappene: Transport, bygg, energi, industri, landbruk, sirkulær økonomi, økosystem, etc.
De fleste klimatiltak fremstilles som samfunnsøkonomisk lønnsomme - men for vanlige husholdninger innebærer det store kostnader de neste tiårene.
Som eksempel viser Enovas egne beregninger at etterisolering og balansert ventilasjon kan gi noen tusenlapper i årlig energisparing.
Samtidig kan tiltakene koste 300.000 til 1.000.000 kroner. Nedbetalingstid? 40 til 100 år – i beste fall.
Enova fremhever også at bytte fra to- til trelags vinduer er et klimatiltak. Det står i kontrast til offentlige planer, om ombruk og sirkulærøkonomi i byggebransjen.
Norge har produsert hundrevis av rapporter og strategier for klimaomstillingen. Blant annet regjeringens Klimaplan 2021–2030, Miljødirektoratets Klimakur 2030 og NOU 2023:25, «Omstilling til lavutslippssamfunnet».
Felles for de fleste: De skisserer tiltak og nødvendige endringer, men ingen oversikt over hva det faktisk vil koste husholdningene.
I NOU 2023:25 anslås investeringene til flere hundre milliarder kroner de neste 25 årene. Men hvem skal betale? Offentlige støtteordninger dekker vanligvis 10–15 prosent.
Mesteparten må tas fra folks sparekonto eller lån, resten via skatter og avgifter.
Politikerne står stolt frem og forteller at vanskeligstilte skal kompenseres, men stemmer det?
Som eksempel: En familie på 2 voksne og 2 barn med en inntekt på kr 500.000 kvalifiserer ikke til bostøtte. Samtidig definerer SSB at en årsinntekt på kr 500.000 er kr 250.000 under definisjonen som lavinntektsfamilier.
Dersom noen tror at den økte inflasjonen vi ser ikke har noe med det grønne skiftet å gjøre, tar de feil.
I henhold til KI (kunstig intelligens) skyldes 25 % av inflasjonen det grønne skiftet – og mer er i vente.
Et ferskt eksempel er en rapport om sirkulær økonomi levert til Klima- og miljødepartementet i mai 2025.
Den peker på seks sektorer i sirkulærøkonomien: plast, elektronikk, elbiler, tekstiler, bygg og matproduksjon.
For hver sektor foreslås nye avgifter, krav, sertifiseringer eller produktansvar. I sum betyr det høyere priser for forbrukerne – uansett om man vil eller ei.
I en tid der rundt 10 prosent av norske husholdninger er i lavinntektsgruppen, bør dette bekymre flere enn bare økonomer.
Matsentralen leverer ut 500 tonn mat pr. måned. Med de økte miljø- og klimakravene vil antallet lavinntektsfamilier øke dramatisk.
Det grønne skiftet øker forskjellene mellom folk – ikke fordi noen tjener mindre, men fordi de påtvinges kostnader de ikke kan velge bort.
Selv EU ser nå at de som har minst taper mest på det grønne skiftet:
Social fairness in preparing for climate change: how resilience can benefit communities across Europe | European Environment Agency's home page
Et bærekraftig grønt skifte handler ikke bare om teknologi og CO₂. Det handler også om sosial bærekraft.
Oddvin Kinden
