Klimamål eller økonomisk ruin? Det uærlige regnestykket mot 2030
Bak de grønne visjonene skjuler det seg en sannhet som politikerne vegrer seg for å si høyt.
Norge har lovfestet at utslippene skal kuttes med 55 prosent innen 2030.
Men bak de grønne visjonene skjuler det seg en sannhet som politikerne vegrer seg for å si høyt: Skal vi nå målet, må det faktiske forbruket av fossil energi halveres på fire år. Regningen? Den sendes direkte til befolkningen, ikke minst ungdommen i etableringsfasen.
Det snakkes om det grønne skiftet som en vinn-vinn-situasjon. Men for en 20-åring i 2026 ser regnestykket helt annerledes ut. Vi står i en tid der energimangel presser levekostnadene til værs, samtidig som staten tviholder på klimamål som fremstår mer som utopier enn praktisk politikk.
Når vi nå, på grunn av krigen i Iran, har total panikk for økonomien på grunn av 20 prosent reduksjon i olje- og gassleveranser fra Midtøsten – samtidig som det kun er 4 år til vi skal redusere med 55 prosent – må alle og enhver se at målene vi har satt oss er utopi.
Logikken som brister
Det er en enkel fysisk sammenheng: Skal utslippene ned med 50 prosent, må forbruket av fossil brensel ned med 50 prosent.
For vanlige folk betyr dette dyrere diesel, økte transportkostnader på matvarer og et voldsomt press på å bytte ut fungerende utstyr med dyre, elektriske alternativer.
Dette er uavhengig av krig og uro i verden.
«Leave no one behind» – en hul frase?
FNs slagord om at ingen skal utelates, klinger hult når vi ser hvem som bærer byrden. Det er befolkningen, ikke minst de som skal stifte bo, stifte familie og starte voksenlivet som nå møter en vegg av «grønn inflasjon».
Når 35 til 40 prosent av ungdommen nå søker tilflukt i partier på høyresiden i politikken, er ikke det nødvendigvis et tegn på manglende miljøengasjement, men et rop om økonomisk overlevelse.
De ser at den «Grønne Møllers tran» politikerne serverer, ikke gir dem hverken bolig eller trygghet.
Behovet for en ærlighets-reform
Vi er nødt til å spørre oss: Har vi drukket for mye av vår egen «klimatran»? Er det forsvarlig å styre mot 2030-mål som krever en økonomisk omstilling vi hverken har kraftoverskudd eller sosial aksept for?
Er virkelig miljøkrisen så overhengende at vi må totalt transformere levesettet vårt på 20 år? Bør vi ikke ta et steg tilbake og vurdere om vi har begynt i feil ende?
Historien har lært oss at når avstanden mellom politiske utopier og folks kjøleskap blir for stor, skapes grobunn for dyp mistillit og politisk radikalisering.
Europa er i ferd med å våkne til denne realismen. Det er på tide at norske politikere gjør det samme.
Vi må tørre å prioritere energisikkerhet og sosiale levekår over symbolske regneark-seire.
Hvis ikke risikerer vi at 2030 ikke blir året vi reddet klimaet, men året vi ofret en hel generasjons fremtidstro på ideologiens alter.
