Baklengs inn i fremtiden

Rett før sommerferien publiserte SABIMA sin årlige oversikt over hvordan norske kommuner forvalter naturen, basert på omfattende data analyser.

Bjørnafjorden Kommune havner på plass 241 av 357 totalt sett, men analyserer man temaet Tapt Natur, så havner vi faktisk på plass 322, altså ganske nær bunnen.

Leser man referatet fra PBU sitt møte også rett før sommeren, virker det som om vår «Ja-Kommune» satser på å nå bunnen i neste år.

Spesielt ser det ut som om det frister å rive gammel furuskog eller asfaltere jord som heller burde være vår reserve til å kunne dyrke mat i krisetider.

Da nytter det svært lite at kommunen legger opp til arbeidet med å kartlegge naturmangfold og hevder «Kommunen skal være pådriver for klimaomstilling og blant annet arbeide for stans av naturmangfold.»

Vi har ikke behov for enda en KLEM-plan eller andre omfattende analyser som bare blir laget for så å skrinlegges.

Det vi har behov for derimot, er å forstå hva disse planene er: fullstendig rasering av natur.

Hvis vi ser bak de fine ordene i investorene sine brosjyrer, forstår vi at disse brukes for å dra et slør over øyene våre.

Når Storhaugen skal gjøres om til boligareal for 200-300 eneboliger pluss rekkehus er det rett og slett løgn at eksisterende natur integreres.

Her skaper arkitektbyrået et drømmeslott – og vi har jo allerede sett i Lyseparken hvor lite av det som beskrives kan tas bokstavelig.

Ord som «grønt bomiljø», «småskala» eller «naturverdier» er det motsatte av det som er planlagt. I realiteten er det nemlig akkurat disse som forsvinner. En hel skog vil bli rasert og alt terreng sprengt vekk. Alt liv der blir tilintetgjort.

Intet menneske kan overleve for seg selv. Det kan faktisk ikke dyr eller planter heller. Tar man hele skogen og lar et tre stå igjen, vil også dette siste treet visne.

Fuglelivet vil kollapse (som ellers i landet) fordi de få plantene som får lov til å stå igjen ikke gir nok leveareal.

Den rike skogbunnen dens betydning forskere bare så vidt har begynt å forstå vil bli ødelagt for alltid. Det kommer ikke til å være noe der som produserer oksygen for oss.

Her blir det kun asfalt, glass og betong. Og alt dette for å tiltrekke seg Bergensere – som da alle vil ha behov for å pendle, noe som vil slå ut enda mer negativt i kommunens klimaregnskap.

Et annet eksempel er Bjåneshalvøyen.

Her planlegges det å rasere – igjen – hele skogen for å bygge 1000 til 1200 eneboliger pluss hotell pluss leiligheter.

Dette blir, ironisk nok, markedsført med en «natur- og kulturpark» selv om planene betyr at den eksisterende naturen der skal rives fullstendig. Selvsagt blir realiteten gjemt bak fine ord som «tilrettelegging og turstier», «naturpark" og «båttunnel».

I virkeligheten fratas oss et nært rekreasjonsområde hvor det ikke lengre vil være mulig å rusle i skogen med hunden, å gå på en ridetur, å ta med barnebarna til å plukke blåbær, å bade eller å sanke sopp. Det vi vil få i bytte mot vårt fritidsområdet, er en svær drabantby, økt traffikkvolum og køer dag inn og dag ut.

Enda et eksempel er Vinddalsvatnet.

For å gjøre utbygging i Lysekloster mulig, tar kommunen en kreativ vri med en omvendte rekkefølgekrav: Nemlig å bygge en sykkelsti. Det er helt ulogisk å legge en sykkelsti på den siden av vannet, med mye lengre distanse til Lyseparken. Det er helt ulogisk å ødelegge våtmark, skog, myr og rikt fugle- og sommerfugleliv.

Men logisk blir det, når vi forstår at det står noen investorer og utbyggere her som kun kan sette i gang når kommunen kan bevise overfor statsforvalteren at det eksisterer en sykkelsti.

At søftelendingene ikke en gang har fått innvilget et offentlig møte for å diskutere planene, er rett og slett en skandale.

Skremmende eksempler er det faktisk mange av – Osmarken, Skjørsand, Kobbervågen, Vollane, Bjørnafjorden Hotell, listen virker nesten uendelig.

Det var flott å se mange mennesker stille opp i Bjørnafjordens Pride parade i år. Paraden feirer viktigheten av mangfoldet i samfunnet. Det er akkurat det mangfoldet som også naturen trenger at vi beskytter.

Derfor har Naturvernforbundet i Bjørnafjorden begynt – med hjelp av biologer – å kartlegge naturen vår.

Det er store arealer som noen vil ta fra oss!

Kommunen har nylig tatt kontakt med Naturvernforbundet i Bjørnafjorden og oppfordret til samarbeid.

Det gleder oss veldig, og vi ser frem til et konstruktivt samarbeid.

Vi har allerede tapt mye uerstattelig natur i Bjørnafjorden og er redd for at vi om noen få år ikke kommer til å kjenne oss igjen i en svær pendlerkommune.

I 2020 var det tre norske kommuner som oppga at de jobbet med arealnøytralitet. I 2025 har 87 kommuner oppgitt at de arbeider med arealnøytralitet.

Disse kommunene satser på å stanse dagens arealforbruk, å gjenbruke og å fortette allerede utbygde arealer, å restaurere natur som har blitt ødelagt og å beskytte så mye natur som mulig.

Bjørnafjorden er dessverre ikke med ennå. Det må vi gjøre noe med!

Silke Becker
Styreleder, Naturvernforbundet i Bjørnafjorden