Entreprenøren Harald Lekven (1937-2019)
Minneord fra kollegaer og venner i Erstad & Lekven-gruppen.
En glad gutt ble født i Os den 29. mai 1937. I likhet med noen andre dette året, fikk han navnet Harald. Skjebnen ville det slik at han langt senere i livet gjennom sin yrkesutførelse fikk møte kongen.
Han vokste opp på farsgården på Lekven. Han utdannet seg først til flymekaniker. Etter dette tok han ingeniørutdanning i Norge før turen i 1962 gikk til Seattle der han utdannet seg til sivilingeniør. Han hadde giftet seg med Randi og de reiste sammen over dammen. Etter fullført utdannelse arbeidet han hos i en entreprenørbedrift i Seattle. Tre av de fire barna ble født i USA.
De reiste tilbake til Norge og han så seg om etter arbeid. Han fant tonen med Trygve Erstad og fikk jobb hos ham i juni 1971. Han inngikk først i byggeledertemaet for sentralblokken på Haukeland sykehus. Senere ble han sjefsbyggleder for byggingen av Sentralsjukehuset i Førde, og kom tilbake til Bergen og Os etter at dette prosjektet var fullført.
I 1983 ble han medeier og senere eneeier i firmaet, og det endret navn til Sivilingeniørene Erstad & Lekven AS. Han fikk ansvaret for å ta firmaet videre til nye høyder, og gikk inn for jobben med stor energi. Da den eldre garde trodde at PC-en var en flopp, tok han oss inn i dataalderen. I en periode var han daglig leder, men gikk etter hvert tilbake til å arbeide målrettet med markedsføring, for å skaffe arbeid til firmaet samt å delta i planlegging og gjennomføring av store prosjekter.
Han vil huskes for sin innsats i byggingen av mange av byens og landets kjente bygninger. I Bergen kan nevnes SAS-hotellet, Statoil-bygget og Storebrand-bygget på Permanenten. I andre deler av landet arbeidet han bl. a. med Sentralsykehuset i Tromsø, Sentralsykehuset i Vest Agder, Rikshospitalet, Regjeringskvartalet (R5) og Slottet. Mange av bygningene har senere fått nye navn, men her er de nevnt med det opprinnelige.
Ikke minst fikk han inngått avtaler som medførte at mange av firmaets ansatte fikk arbeide på landbaserte oljeprosjekter (Sture, Kollsnes og Mongstad). Det siste prosjektet han deltok i var Oseana-bygget på Os.
Os-bygden lå hans hjerte nærmest, og det var derfor en selvfølgelighet for ham å si ja når han ble spurt om å være med, selv om han da var pensjonert. Han var også aktiv i lokalpolitikken, og var med i kommunestyret i Os i flere valgperioder.
På fritiden hadde han mange interesser. Han opptrådde ofte for oss med banjoen på firmasammenkomster.
• Les òg: Gode minne om Banjo-Lekven
Turer i fjell og hei var en naturlig del av livet. Han var en ivrig golfspiller og en hengiven fisker. Han var selvsagt med i bedriftsidrettslaget «Fisk & fanteri». I en periode fisket han bare etter kveite, men fangsten ble skral. Han avsluttet fiskerkarrieren med å fange sjøkreps, nå med stort hell. Han likte å arbeide med hagen og lærte seg å pode (litt for mange?) frukttrær.
Harald var en inspirerende person. Han hadde alltid nye ideer og nye forslag til organisering av byggeplasser og interne prosesser. Han var en foregangsmann når han inviterte alle ansatte på firmaturer i Norge og i utlandet og inkluderte ektefeller/samboere. De som var «følge» ble tatt ekstra godt vare på av Randi og Harald, og følte seg inkludert i firmaet. Han var en ivrig leser av faglige publikasjoner og bøker, gjerne hentet fra sitt kjære USA der han hadde mange kollegaer og kjente fra sine år som entreprenør i Seattle.
Han var en ekte entreprenør som likte å utfordre og å starte nye virksomheter. Han reiste til Oslo og etablerte firmaet der fordi selskapene derfra etablerte seg i Bergen. Mottoet var at angrep er det beste forsvar. Han fikk i gang utbyggingsselskaper i Bergen og i Oslo og etablerte et selskap for helsebransjen. Vi som var med han i hans beste år fikk lære mye. Det var ikke hans stil å sette begrensninger. Det vi ikke kunne, måtte vi sørge for å lære.
De som var med på å markedsføre firmaet kunne mange ganger bli forbauset over hans evne til å få i havn avtaler. Noen ganger sa han på vegen ut fra møter: «Kan vi dette?» Hvis svaret var nei, sa han at «Da må vi lære oss det.» Fordi Vestlandet har ressursene og mulighetene til å skape store verdier, mente han at det er her arbeidsplassene skal være. Derfor var det viktig for han at Erstad & Lekven skulle ha hovedkontor i Bergen.
Han var stolt av barna og senere av barnebarna. Den viktigste støtten for han var Randi, og han glemte aldri å nevne det når vi hadde firmasammenkomster eller var på turer. Han hadde sett for seg mange gode pensjonistår sammen med henne, men sykdommen hans satte gradvis en stopper for dette. Alle oss i firmaene, som fikk gleden av å arbeide sammen med ham, ser med glede tilbake på disse årene, og på den tiden vi var sammen de gode årene i hans pensjonisttilværelse.
Harald har levert stafettpinnen videre, men han skapte et svært godt miljø, og sådde tanker og ideer som lever videre og som ligger til grunn for den videreutviklingen som foretas av de som nå er fremtiden for selskapene.
På vegne av alle venner og kollegaer i Erstad & Lekven-gruppen,
Dag Dalland