Tillit er beredskap! Dette er temaet for «Verdensdagen for psykisk helse 2026».

En setninger som rommer så utrolig mye. Den sier noe om hvor avgjørende tillit er når livet er på sitt vanskeligste, og hvor alvorlige konsekvensene kan bli når den svikter.

Hva betyr egentlig tillit for et menneske som er alvorlig psykisk sykt? Hvordan skal man klare å stole på et hjelpeapparat dersom tryggheten og forutsigbarheten mangler?

For noen kan tillit være selve forutsetningen for å klare å ta imot livreddende hjelp.

Tenk deg å være så syk at selv de enkleste gjøremålene i hverdagen føles uoverkommelige. Det å svare på en telefon, åpne døren eller forholde seg til andre mennesker krever mer krefter enn du har.

Du er avhengig av kommunale helse- og omsorgstjenester, men vet ikke hvem som kommer hjem til deg, eller når. Kanskje får du beskjed om et besøk på SMS med kort varsel. Kanskje møter du stadig nye ansatte som du må forsøke å bli trygg på.

For mange kan dette virke som små detaljer, men for et menneske med alvorlige psykiske lidelser kan det være forskjellen mellom å klare å åpne døren og å bli sittende innenfor, overveldet av utrygghet.

Tillit bygges gjennom tid, kontinuitet, forutsigbarhet og relasjoner. Den kan ikke kreves, den må fortjenes!

Så er det dette med å takke nei til hjelp.

Et lite ord. Nei.

Et ord som kan få store konsekvenser dersom det tolkes feil, noe det svært ofte gjør. Når et menneske med psykiske lidelser takker nei til et tilbud, betyr det nødvendigvis at vedkommende ikke ønsker hjelp.

Det kan handle om angst, sykdom eller at hjelpen blir tilbudt på en måte personen ikke klarer å håndtere.

Kanskje er det nettopp på slike dager behovet for hjelp er aller størst.

Likevel kan et nei bli registrert som at hjelpen ikke er ønsket, at tilbudet er gitt, men avslått.

Det er en hjerteskjærende forskjell på å ikke ville ha hjelp og å være for syk eller utrygg til å klare å ta imot den.

Når sykdommen påvirker evnen til å ta initiativ, kommunisere og håndtere endringer, kan ikke hjelpeapparatet uten videre legge ansvaret tilbake på den syke fordi vedkommende ikke svarer på en telefon, en SMS eller takker nei i et vanskelig øyeblikk.

Da må spørsmålet være: «Hva kan vi gjøre annerledes for at dette mennesket skal føle seg trygt nok til å ta imot hjelpen det trenger?».

Det er her tillit blir til handling og det er her handling kan redde liv.

Tillit handler om mer enn relasjonen mellom den syke og den enkelte ansatte.
Like avgjørende er samarbeidet mellom kommunens ulike tjenester og enheter. Tillit handler også om å kunne stole på at hele hjelpeapparatet fungerer. At viktig informasjon når fram, at avtaler følges opp, og at noen har oversikt og tar ansvar.

Den som er alvorlig syk, må kunne ha tillit til at tjenestene kjenner situasjonen og behovene. Pårørende må kunne stole på at informasjon om alvorlig sykdom og risiko ikke stopper opp mellom avdelinger eller går tapt når ansvaret overføres.

Det kan ikke være den syke eller pårørende som gang på gang må gjenta den samme informasjonen, etterlyse oppfølging og forsøke å holde hjelpeapparatet samlet.

God samhandling, tydelig ansvarsfordeling og kontinuitet er ikke bare spørsmål om organisering, det er en del av tryggheten rundt et sårbart menneske.

Tillit til systemet er også beredskap.

For beredskap handler ikke bare om å gripe inn når krisen oppstår. Det handler om at hjelpen fungerer i forkant, slik at krisen kan unngås.

Gjennom mine erfaringer som pårørende har jeg dessverre også kjent på hvordan tilliten til hjelpeapparatet brytes ned.

Når man over tid må etterlyse oppfølging og gjentatte ganger forsøke å formidle hvor alvorlig situasjonen er, begynner man å lure på om noen virkelig har forstått, om hjelpen kommer eller om noen i det hele tatt følger med.

Den usikkerheten er tung å bære, både for den som er syk og for dem som står rundt.

For som pårørende ønsker en egentlig ikke så mye. Man ønsker å vite at noen ser, forstår og tar ansvar når man selv ikke kan være der.

Bare det at man kan legge seg om kvelden og kjenne at den man er glad i, er i trygge hender.

Jeg har forståelse for at ansatte i helse- og omsorgstjenestene kan arbeide under krevende rammevilkår, med begrensede ressurser og et stort ansvar. Men slike rammevilkår kan aldri bli en unnskyldning for at mennesker med alvorlige psykiske lidelser ikke får den hjelpen og tryggheten de trenger.

Dette handler om langt mer enn livskvalitet. Det handler om å leve eller ikke leve.

Vi kan ikke la stramme budsjetter, manglende kapasitet eller sviktende organisering gå på bekostning av menneskers liv og helse. Når slike forhold hindrer nødvendig hjelp, må ansvaret løftes dit det hører hjemme, til dem som leder, organiserer og har det overordnede ansvaret for forsvarlige tjenester.

I disse dager markerer kommuner rundt om i landet «Verdensdagen for psykisk helse» med stands, foredrag og ulike arrangementer. Det er viktig at psykisk helse får oppmerksomhet.

Slike markeringer vekker også motstridende følelser hos meg, fordi jeg kjenner en annen virkelighet.

En virkelighet der jeg som pårørende har måttet kjempe for at alvorlige bekymringer blir tatt på alvor.
Midt oppi dette står et menneske som allerede er alvorlig syk. Et menneske som trenger stabilitet, tillit og forutsigbarhet, ikke ytterligere usikkerhet. Det kan være et stort sprik mellom budskapet på en markeringsdag og virkeligheten som møter mennesker med alvorlige psykiske lidelser resten av året.

Jeg ønsker derfor mer oppmerksomhet rundt psykisk helse. Jeg ønsker at vi skal ta temaet så alvorlig at vi også tør å snakke om det som ikke fungerer. For tillit bygges ikke på en stand i sentrum.

Den bygges når en ansatt møter opp som avtalt, når den syke vet hvem som kommer. Når noen tar seg tid til å bygge en relasjon, når et nei blir møtt med forståelse og faglig vurdering, ikke bare registrert som et avslag. Når bekymringer tas på alvor og løfter holdes. Det er disse handlingene som skaper tillit.

Jeg håper årets «Verdensdag for psykisk helse» kan bli mer enn en markering. At budskapet også får leve videre i måten vi organiserer hjelpen på, møter de psykisk syke blant oss og ivaretar familiene deres.

For bak hver psykisk lidelse finnes det et menneske. Et menneske med følelser, frykt, håp og et grunnleggende behov for trygghet. Rundt dette mennesket finnes det mange pårørende som også er avhengig av tillit.

Tillit til menneskene, til tjenestene og tillit til systemet.

Alt henger sammen.

For den som er alvorlig psykisk syk, kan tillit være grunnlaget for å våge å ta imot hjelp. For oss pårørende kan den være forskjellen mellom å leve i konstant frykt og å kjenne at noen andre også tar ansvar.

«Tillit er beredskap. Hver handling teller.»

Da må ordene følges av handling, ikke bare på Verdensdagen for psykisk helse, men alle årets dager.

For hver handling teller, en det gjør også hver handling som uteblir.

Thrude Scheie Mellingen